10. april 2010
Den katolske kirkes hemmelighold av seksuelle overgrep mot barn, pavens beskyttelse av overgripere og kirkens bevisste valg om å unnlate å gå til politiet ved mistanke av eller konstatering av overgrep, er ikke bare en unnlatelsessynd, det kan være straffbart.
For Vatikanet og mange av maktpersonene i Den katolske kirke, synes det viktigere å forsvare og beskytte seg selv, enn å vise omsorg overfor barna som er blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Mange barn som er utsatt for seksuelle overgrep har skyldfølelse: Er det jeg som har gjort noe galt? Er det min skyld det som skjedde?
Mange barn opplever å ikke bli trodd. Det er en av årsakene til at mange voksne velger små barn som sine overgrepsoffer. "Det er bare et barn. Hvem vil tro barnet? Barnet vil trolig ikke våge fortelle om det en gang. Barnet er lett tilgjengelig, og kan ikke forsvare seg slik en voksen ville kunne gjøre".
Seksuelle overgrep mot barn skjer dessverre i alle deler av samfunnet. De fleste overgripere er voksne menn, og overgriperen er vanligvis en voksen som barnet har tillit og nære relasjoner til. Det maktmisbruket som utøves og tillitsbruddet som dermed oppstår, fører til at det seksuelle overgrepet blir ekstra ille.
Seksuelle overgrep i nære relasjoner blir som om det misbrukte barnet skulle bo sammen med den såkalte "Lommemannen", treffe han to ganger i uken på fotballtrening eller ukentlig i kirken.
Det er voksnes ansvar å forebygge seksuelle overgrep mot barn, og gjøre det tryggere for barn å vokse opp. Den katolske kirke har ikke tatt dette ansvaret, men deler av Den katolske kirke har tvert imot nærmest blitt et fristed for pedofile menn. Et sted hvor de kan begå overgrep og bli beskyttet av kirkens opphøyede maktstruktur.
Det er paven og andre katolske kirkeledere sitt ansvar å endre denne overgrepskulturen. Hvis de ikke tar dette ansvaret nå, er tiden overmoden for nye ledere i Den katolske kirke.
Se også bloggposten: De mørke rom