3. januar 2011
Da er jeg inne i min siste arbeidsuke før jeg går ut i barselpermisjon. En underlig følelse. Sitter med en følelse at jeg skal slutte når jeg rengjør hyller og bunker, og overlater ansvaret på mine ting til andre.
Jeg har jobbet i Stormberg i åtte år nå, og er en av veteranene i bedriften. På de åtte årene har jeg aldri hatt en egenmeldingsdag, vet knapt hvordan skjemaet ser ut, blir liksom aldri syk. Så mine oppgaver har jeg alltid skjøttet selv, ingen har vært nødt til å gjøre noe for meg. Nå skal jeg være borte i mange måneder, og noen andre skal gjøre det jeg vanligvis gjør. Underlig følelse.
Det er akkurat som den personen invaderer mitt personlige område, det er jo MINE arbeidsoppgaver. Og som mange andre, liker jeg å ta vare på MINE ting. Frem til i våres har jeg vært mer eller mindre alene på markedsavdelingen, så mye har falt på meg. Vanskelig å delegere tilbake til sjefen, så jeg måtte gjøre alt selv. Men fra tidlig i sommer fikk jeg en etterlengtet kollega i full stilling, så da var vi to. Jeg skal love at jeg var rask til å delegere da hun kom, og i løpet av høsten har vi i tillegg økt markedsavdelingen med enda en person. Og MINE ting har på et vis blitt VÅRE ting, og det føles helt greit.
Jeg har vært mest bekymret for alt som ikke blir gjort når jeg er borte, og hvordan ting skal gjøres. Etter å ha vært her i åtte år, har jeg mine tanker og formeninger om hvordan ting bør være, skrives, presenteres og vises. Det gjelder alt fra produktnavn med korrekt norsk språk til bruk av modeller og dialog i sosiale medier. Hvem skal være uenig med sjefen sjølv når jeg er borte? Han har ofte idèer, mange gode og enkelte mindre gode. Tør mine kollegaer å fortelle han når en idè ikke er god nok? Jeg velger å tro det, jeg har jo tross alt lært de opp!
Heldigvis har jeg en veldig fleksibel arbeidsplass og sjef, så jeg har fått lagt til rette permisjonen slik jeg ønsker. Og som den nysgjerrigperen jeg er, kommer jeg sikkert til å følge med på mail for å se hva som rører seg. Mine kollegaer som skal ta over sosiale medier vil nok få noen forslag fra en som ikke klarer å holde seg borte. Skal jo tross alt ikke vekk fra sivilisasjonen heller. Så kjære kollegaer, på forhånd beklager jeg at jeg kommer til å bry meg. Dere andre, vi høres/sees senhøstes. Den største utfordringen så langt i livet venter meg!
Line Skaane, markedssjef på vei ut i permisjon