12. september 2009
Etiske retningslinjer for norsk aktivitet i utlandet ser mer og mer ut til å være en øvelse for spesielt interesserte. Bistand til utviklingsland har tradisjonelt sett vært gjenstand for kritikk fra ulike hold. Norge har siden oppstarten av bistandsinitiativet Olje for Utvikling (Ofu), fått kritikk både for motivet og for gjennomføringen av prosjektet.
24 millioner norske kroner er gitt til Sudan gjennom Ofu. Hovedmålet for prosjektet er å stimulere Sudan til å bruke oljeeksporten til å skape fred og redusere fattigdommen i landet. Organisasjonen Global Witness mener i ny rapport at det er særdeles stor mangel på retningslinjer for hvilke krav som kyttes til disse midlene. De mener pengene i stedet er med på å forsterke interne konflikter og korrupsjon i landet.
Foto: flickr.com
Hele prosjektet blir da gjenstand for ganske grunnleggende verdispørsmål. Hva er motivet for å yte midler til et land som er så rikt på naturressurser og så fattig på menneskerettigheter og godt styresett? Og hva fører disse pengene i realiteten med seg?
Uten styrking av demokratiske institusjoner og administrativ kapasitet i Sudan, er det lite sannsynlig at de vil makte å bruke oljekronene til å redusere fattigdommen i landet. Og mer penger pløyd ukontrollert inn i en korrupt økonomi, vil bare forverre de fattiges kår og øke avstanden mellom fattig og rik.
I tillegg er utvinning av olje og gass i utgangspunktet en trussel for naturen og selve livsgrunnlaget til mange mennesker i utviklingsland. En stimulering til å øke denne industrien er problematisk. Når vi da tenker på de klimamessige konsekvensene i et noe lengre perspektiv, så blir problematikken ytterligere forsterket. I stedet for å bruke bistandsmilder til å skape en bærekraftig utvikling spørs det om dette heller dreier seg om en ukontrollert avvikling.
Les mer om: klimakristen, bistand, norge, etikk
Si din mening (4)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post