10. mai 2009
Venstre var mitt parti på skolevalgene. Årsaken var partiets klare miljø-profil på 80-tallet. Før jeg skulle avgi min første "ordentlige" stemme ved Stortingsvalget i 1989, så tenkte jeg meg imidlertid nøyere om.
Det føltes ikke riktig å skulle ta en parti-avgjørelse utelukkende ut fra det jeg fikk med meg fra media og gjennom noen skoledebatter. Jeg fikk derfor tak i programmene fra de tre partiene som kunne være aktuelle for meg: Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet.
Etter å ha lest partiprogrammene nøye, ble Høyre mitt parti. Personlig frihet og ansvar, en fremtidsrettet miljøpolitikk, sosialt ansvar og troen på enkeltmennesket, var verdier som appellerte til meg.
Etter at partivalget var tatt, så engasjerte jeg meg også i lokalpolitikken. Først i partiorganisasjonen. Deretter ble jeg valg inn i Bystyret i Kristiansand, hvor jeg satt 8 år. Jeg var 4 år leder av Helse- og Sosialstyret, og avsluttet mitt 10-årige politiske engasjement i 1999 som Gruppeleder for Høyres Bystyregruppe.
I løpet av de ti årene som har gått etter dette, har jeg betraktet Høyre mer på avstand. Jeg kjenner meg fortsatt igjen i partiets politikk og jeg har aldri vært i tvil om at Høyre er mitt parti, men på miljø- og klimasiden har Høyre sovet i timen. Lyspunktet i denne 10 årsperioden har vært Børge Brendes glimrende innsats som en av Norges mest betydningsfulle miljøvernministre gjennom tidene, men lyspunktene på miljø- og klimasiden har vært få, svært få. Det har både skuffet og overrasket meg.
Mens verden opplevere en klimakrise som er vår tids største utfordring, sparker Høyre i gang sin valgkamp med fokus på saker som bedre veier og skattelette. Partileder Erna nevner ikke engang ordet "miljø" i sin landsmøtetale.
Miljøvern bør alltid være en kampsak for et konservativt parti: Forandre for å bevare.
Er det jeg som har gått nye stier og blitt for grønn de siste 10 årene, eller er det Høyre som har gått seg vill og som ikke lenger forstår det politiske landskap?
