2. desember 2010
Hverdagen består hovedsakelig av det som for meg er det viktigste: Familie og jobb. Som 3-barnsfar og grûnder er det viktig å bruke ledige øyeblikk godt for å kunne kombinere et hektisk familieliv med et en travel arbeidssituasjon.
Når barneTV begynner tar jeg ofte en halvtime foran PCèn og får unna mailer og andre oppgaver, gjerne med PCèn på fanget mens jeg sitter i sofaen med de små.
I gleden over å kunne få en halvtime med arbeidsro ved hjelp av NRK, sendte jeg i går ut en Twittermelding med en humoristisk formulering om at jeg så frem til litt kvalitetstid foran PCèn mens barna så på Blåfjellnissene.
Jeg fikk en twittermelding i retur om at kvalitetstid kanskje ville være å slå av PCèn og TVèn og heller bare være sammen med barna. Jeg skjønner poenget, men jeg er ikke helt enig.
Det å jobbe hjemmefra og bruke tiden mens barna er opptatt med andre ting, gjør at jeg får unna nødvendige arbeidsoppgaver som jeg ellers måtte ha utført fra kontoret. Mer tid brukt på kontoret betyr mindre tid hjemme.
Jeg har en arbeidsøkt både før barna står opp og etter at de har lagt seg, men må i tillegg bruke endel ledige øyeblikk mens barna er våkne for å få unna en del oppgaver. En normal arbeidsuke består av ca 70 timer, og mange av disse timene kan jeg heldigvis jobbe hjemmefra.
Kontordagene blir ofte korte, med levering i barnehage og/eller skole på morgenen, og med henting i barnehage på ettermiddagen, så det å få unna oppgaver hjemmefra er en nøkkel for å få god flyt i arbeidsoppgavene. Det funker bra, og jeg stortrives med den måten å flexe på i forhold til jobb og fritid. Det fører til mye tid hjemme og dermed mye tid sammen med barna til å oppleve og gjøre ting sammen.
Jeg er dessuten ikke blant dem som snakker om kvalitetstid med barna. Jeg tror ikke kvalitetstid er det barna trenger. Jeg tror barna først og fremst trenger tid med foreldrene. Mye tid. Det er kvalitet.
Se også bloggposten: En historie jeg aldri glemmer