21. september 2011
Jeg liker god dugnadsånd. Det å være sammen om å gjøre noe samfunnsnyttig mens en får litt kondens i panna og kanskje en kopp med saft, gir ofte en god følelse. For kort tid siden fikk jeg igjen mulighet til å være med å utvise god dugnadsånd. Men denne gangen var følelsene jeg satt igjen med noe blandede. Var dette rette enden å begynne i?
Åstedet var minstemanns barnehage og oppdraget var ny sand i sandkassen. En tilsynelatende kurant og lett overkommelig oppgave, men etter hvert som kondensen gikk over til strie strømmer nedover ryggen, så gikk det opp for meg at noe var galt et sted. Når ble det såpass nødvendig, vanskelig og byråkratisk å vedlikeholde en tilsynelatende helt ordinær sandkasse?
Sanden vi foreldre måtte fjerne fra den store sandkassa, var tilsynelatende lik den nye sanden vi måtte fylle på med. Ikke nok med det. Samme fornyelse av sanden må helst foretas hvert år.
Etter en kort undersøkelse pekte mange piler mot EU. EUs regler for hvilken type sand som må og skal være i enhver offentlig sandkasse i Norge. Krise.
Foto: "Sandbox" av katmeresin. Tilgjengelig under C.C. Licence 2,0.
Å legge forholdene trygt og godt til rette for våre små er viktig. At EU er opptatt av detaljer knyttet til dette er for så vidt imponerende. Når gangsyn og perspektivet forsvinner på veien er det myndighetene steller i stand ikke like imponerende. Mens sandkornene i sandkassen skal være av en viss størrelse og kvalitet, er det for eksempel ikke stilt krav om barnehagens Co2 utslipp eller det klimaet de samme barna skal oppholde seg i. Et klima som i mye større grad vil forme barnas helse og framtidsutsikter.
Hadde det eksempelvis vært et EU-krav at enhver barnehage skulle være klimanøytral eller på andre måter være med og møte klimakrisen, så hadde kanskje ikke sanden i sandkassen vært like tung å lempe. Så er ikke tilfelle, og det bekymrer meg. Dette er et nytt eksempel på myndighetens manglende vilje (og evne?) til å ta tak i de ubehagelig sannhetene. Vi trenger ikke politikere som bare klarer å ta de lette avgjørelsene. Vi trenger politikere som våger å ta de vanskelige avgjørelsene.
Det er på tide å flytte krisen opp fra sandkassen og opp på et nivå som virkelig kan gi et positivt utslag på barnas fremtid.
Les også bloggposten: "Handlekraft"