9. april 2009
Har vi holdninger som i praksis innebærer livslang soning for mennesker som har sittet i fengsel, eller er det slik at straffen er sonet når fengselsoppholdet er over?
Jeg fortalte i gårsdagens blogginnlegg om det velmenende rådet jeg en gang fikk fra en erfaren arbeidsgiver:
"Steinar", sa han. "Jeg skal gi deg et godt råd. Personlig så synes jeg det er bra at dere ansetter kriminelle, men du må sørge for at dette ikke blir kjent utad. Hvis det blir kjent at det jobber mange kriminelle i Stormberg, så vil det være veldig uheldig for deres troverdighet blant kundene, dere vil også kunne få problemer med leverandører og miste tillit hos finansinstitusjonene dere samarbeider med."
Den erfarne arbeidsgiveren tok åpenbart feil når han mente vi ikke måtte informere utad om vår rekrutteringspolicy. Men han tok også feil når han definerte de av våre medarbeidere som har sluppet ut fra fengsler, som kriminelle. Ja, de er tidligere kriminelle og straffedømte, men de er pr definisjon ikke lenger kriminelle når de har sonet sin straff og sluppet ut fra fengselet.
Johnny 99 by ro_buk. Tilgjengelig under C.C 2.0 lisens.
Her er vi nok ved kjernen av det som gjør det så vanskelig for straffedømte å komme tilbake til samfunnet. Mange føler at de etter endt soning er merket av samfunnet og nettverket, og at de i praksis aldri blir ferdig med soningen. En gang kriminell, alltid kriminell.
Den som har gjort en straffbar handling har ansvar for handlingen, og må ta sin straff. Når straffen er sonet, er det imidlertid vårt ansvar, samfunnets ansvar, å gi vedkommende en ny sjanse. Det må gis en mulighet til å gjøre opp for seg og gå videre i livet.
Når jeg har intervju med potensielle medarbeidere som har sittet i fengsel, eller som er i siste del av soningen sin, så sier jeg: "Det viktige er ikke hva du har brukt livet ditt til frem til nå, men hva du vil bruke resten av livet til." Når jeg som arbeidsgiver våger å tenke slik, så får den enkelte den sjansen han eller hun fortjener.