21. juli 2009
Jeg startet med to tomme hender som 16 åring. Etter 10 år med beinhard jobbing, var hendene fortsatt tomme. Mer enn tomme.
Helt siden jeg var 12 år har jeg drømt om å drive egen virksomhet. Mitt første prosjekt var da jeg i 1986 kjøpte det uinnredete loftet mine foreldre eide, bygde det om til en liten leilighet og solgte det videre.
Pengene jeg tjente på loftsleiligheten, investerte jeg i nye ombyggingsprosjekter. Den lille eiendomsvirksomheten drev jeg mens jeg bodde hjemme på gutterommet og gikk på videregående skole.
Ettervirkningene av børskrakket i 1987 og lånerenten som steg og steg på slutten av 1980 tallet, medførte et krakk også i eiendomsmarkedet. Jeg tapte alt jeg hadde tjent, og mer til. Min første forretningsvirksomhet hadde mislyktes, totalt.
Da jeg var ferdig med videregående skole, avtjente jeg verneplikten. Siden jeg hadde masse gjeld, fikk jeg mulighet til å avtjene mesteparten av førstegangstjenesten på et kystfort nær hjemstedet. På kveldstid planla og forberedte jeg mitt neste prosjekt, som skulle være oppstart av sportsbutikken GreenField. Den lille butikken på ca 40 kvm ble åpnet sommeren 1991, få uker etter at jeg dimitterte.
Jeg hadde en god start og butikken gikk med overskudd de første årene. Pengene jeg tjente, investerte jeg i nye butikketableringer. Først i Kristiansand, deretter i Stavanger og Trondheim.
Jo flere butikker som ble startet, jo dårlige ble resultatene. Jeg klarte ikke å fjernstyre butikkene, og den lille kjeden på fem butikker var altfor liten til å oppnå stordriftsfordeler. Kostnadene vokste mer enn inntektene, og egenkapitalen jeg hadde opparbeidet meg de første årene, forsvant med underskuddene som bygde seg opp fra midten av 1990 tallet.
Det gikk etter hvert skikkelig ille, og resultatet av butikkvirksomheten min var at jeg måtte begjære flere av butikkene konkurs. Totalt gikk fire av selskapene konkurs, og de andre ble avviklet. Ingen av butikkene viste seg på sikt å være levedyktige. Konkursene førte til en rettstvist med konkursboet til de fallerte butikkene. En rettstvist som etter hvert endte opp med at vi inngikk et rettsforlik.
Jeg hadde ett selskap igjen fra butikkvirksomheten. Uten noen særlig drift, men med milliongjeld til bank og til butikkenes konkursbo. Blant annet for å få til langsiktige betalingsavtaler med mine kreditorer, gikk jeg inn og personlig garanterte for store deler av det gjenværende selskapets milliongjeld.
Ikke det at min personlige kausjon var særlig verdifull for kreditorene, for jeg hadde praktisk talt ingen verdier privat heller. Pengene jeg hadde tjent i de gode årene, hadde jeg tapt når butikkene gikk over ende. Greit nok, for det var mitt ansvar at butikkene ikke klarte seg. Jeg hadde ikke vært flink nok, og jeg hadde gjort masse feil.
Jeg hadde i over 10 år jobbet omtrent dag og natt, men hadde likevel for andre gang mislyktes totalt i min forretningsvirksomhet.
Å gi opp drømmen om å drive egen virksomhet, var imidlertid ikke noe alternativ. Jeg hadde en familie jeg skulle forsørge og en milliongjeld jeg skulle betjene.
Det som ble redningen i mitt økonomiske mareritt, var oppstarten av Stormberg i 1998. På grunn av den gode mottakelsen mitt tredje forsøk på å starte egen virksomhet fikk fra folk over hele landet, har denne virksomheten vist seg å være levedyktig. Vi har hatt overskudd i 10 av 11 år, og omsetningen har vokst for hvert år. Endelig en virksomhet andre ikke taper penger på. Endelig en opptur!
Jeg fikk en 20 års nedbetalingsplan med banken etter min mislykkede butikkvirksomhet. Konkursboet etter butikkene inngikk jeg en 8 års, rentefri nedbetalingsavtale med. På grunn av at Stormberg tjente penger, klarte jeg imidlertid å nedbetale milliongjelden allerede etter fem år.
Det var en fantastisk følelse da jeg for noen år siden kunne innbetale siste avdrag til mine gamle kreditorer. Jeg hadde gått på trynet, men nå var jeg en fri mann!
Det var tungt når det stormet som verst og jeg slet i de bratte motbakkene, men jeg visste jeg aldri ville gi opp. Og derfor visste jeg også at jeg til slutt ville nå målet. Selv om det i perioder var få som hadde tro på meg, mistet jeg aldri selv troen.
Jeg har lært mye av nedturene mine, og jeg har fått så mye fortjent juling opp igjennom at jeg husker det godt. Jeg glemmer aldri hvor jeg kommer fra, og det gjør at beina mine er der de skal være. Godt plantet på jorda.
Les mer om: grûnder, konkurs, nedtur, opptur
Si din mening (27)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post