29. mai 2009
Jeg sitter musestille og jobber på hotellrommet i Legoland. Klokka er midtnatt om noen minutter, og mine tre små barn har sovet noen timer allerede.
Jeg har stille punchet på min laptop siden de sovnet. Viktig å få unna noen av de mailene som har gjort innboksen enda mer overfylt mens jeg har kjørt Legotog, tatt Legokaruseller, sett spektakulær Lego 3D Kino, tatt Lego berg-og-dal-bane og kjørt Legobåter.
På vei tilbake til hotellet i ettermiddag, spurte jeg min 2 år gamle datter om hva som hadde vært det aller gøyeste i dag. Jo, det gøyeste hadde vært å rutsje i en liten rutsjebane!
Rutsjebanen var ganske lik den hun bruker i barnehagen. Det var altså ikke de "spektakulære" tingene vi hadde tatt henne med på i løpet av dagen som hadde festet seg mest. Det var den enkle, lille rutsjebanen hun hadde funnet litt tilfeldig, som var dagens høydepunkt for henne.
Svaret jeg fikk var en god påminner om det jeg vet, men som jeg har fort for å glemme, nemlig at det for barn som regel ikke er de store, eksotiske og kanskje dyre opplevelsene som er de viktige.
Det viktige er ikke hva man gjør sammen, men at man gjør noe sammen.
Svaret jeg fikk minnet meg om en artikkel jeg leste for mange år siden. Sønnen til en Norsk diplomat ble intervjuet.
Diplomatsønnen var blitt rundt 20 år, og bakgrunnen for intervjuet var den spennende barndommen han hadde hatt. Han hadde bodd i mange interessante byer, lært kulturen på flere kontinenter å kjenne, han hadde venner fra hele verden, hadde gått på prestisjefylte skoler og truffet mange kjente personer.
Han fikk spørsmål om hva som var den beste opplevelsen han hadde fra barndommen. "Jo", sa han. "Det var en sommer vi var hjemme i Norge hos bestemor og bestefar. En av kveldene så hadde pappa tid til å sparke fotball med meg på plenen. Det glemmer jeg aldri."
Den historien skal jeg heller aldri glemme. Den forteller mye om hva som egentlig betyr noe...