27. juni 2009
Også denne sommeren er det flere hundre barn i Norge som må bo på et Krisesenter. Et krisesenter de har flyktet til for å få beskyttelse fra far eller en annen person som er ute etter å skade de eller drepe de.
Det er vanskelig å forstå at det er slik, men dette er dessverre en del av virkeligheten i Norge. Jeg har fått mange overraskelse i løpet av de årene jeg har sittet i styret til Vest Agder Krisesenter. Overgrep, fysisk og psykisk vold som systematisk og over lang tid utøves overfor mor og barn er dessverre en del av hverdagen for altfor mange.
Det er et tankekors at mens mor og barn som utsettes for vold og overgrep må søke tilflukt på et krisesenter, så kan den som utøver volden som regel fortsette å bo trygt i sitt eget hjem. Barna låses inne, mens voldsmannen kan gå fritt omkring.
Det er kun et fåtall av voldsutøverne som får en dom mot seg. Mange saker blir ikke anmeldte engang, og av de sakene som kommer i rettsapparatet, så er det en rekke saker som ikke ender med fengsling.
Men det finnes lyspunkter. Kristiansand Tingrett avsa en interessant dom i en voldssak hvor det ikke var grunnlag for fengsling over lang tid. En dom som gjorde at mor og barn kunne føle en viss trygghet selv om voldsmannen ikke satt bak lås og slå.
Hva mener du må til av endringer for at ikke krisesentre også i fremtiden skal fylles opp av voldsutsatte mødre og barn?
Si din mening og delta i debatten her: Barna blir slått, og glemt.