Selv om ikke Erna nevnte miljø i talen sin(kan nok diskutere om hun burde gjort det, ja) så setter vi i Høyre i aller høyeste grad fokus på Klima! Vi har et av våre største talenter i Høyre, Peter Gitmark som miljøpolitisk talsmann og har mange gode klimastandpunkter.

Lenke til Høyres klimapolitikk http://tinyurl.com/pr3hqu.

Er uenig med deg i at Høyre har nådd 11 % pga feil politikk, problemet mener jeg er at politikken ikke når frem til velgerne og vi blir lett usynlige.
...og det har vi tenkt å gjøre noe med fremover;)

Christopher Wand
9. mai 2009
kl 15:11
Permalink

Tviler på at et sterkt fokus på miljøpolitikk ville gitt oss noe særlig større oppslutning.
Utfordringen ligger i å komme på med vår politikk - uansett hva det gjelder, for pressen vil heller fokusere på evt. lederspørsmål og leker et spill hvor de "krever" at Høyre velger samarbeidspartnere i regjering.

Som gammel Høyre-mann, vet du sikkert at 11 % på meningsmålinger ikke nødvendigvis betyr 11 % ved valg. Men - det er selvsagt alt for lavt.

Anbefalt lesing er dagens leder i DN.

PS! Lykke til i mitt rike på Brandbu på tirsdag. Jeg kommer og hører på deg! Vi kan jo ta en diskusjon under lunchen der

Rune Meier
9. mai 2009
kl 15:28
Permalink

Beklager, men her viser dere at dere ikke skjønner innlegget på bloggen. Høyre ligger mellom 10-15 % fordi velgerne deres ikke lengre har tro på dere. De har rømt til Frp eller satt seg på gjerdet. Så lenge dere ikke tør å bli Frps støtteparti eller velge sentrum, så blir dere utydelige.

Og miljøsaken er ikke akkurat en god sak å fronte sammen med Frp. Så velg sentrum, slutt å diskutere leder og start å diskutere løsninger.

Og da kan dere ta tak i miljøsaken: La oss forandre Norge til et klimanøytralt land. Og det kan vi klare uten å kopiere SVs miljø og transportpolitikk.

Alle partier i dag er mer opptatt av å slenge dritt om de andre partiene enn å foreslå løsninger. Twitter-kanalene fra landsmøtene er et godt bilde på dette: Her sitter politikerne og kommenterer og harselerer med de andre.

universalis
9. mai 2009
kl 15:30
Permalink

I Høyres program står det mye bra om miljø- og klima, men det virker ikke som dette er et viktig politisk område for Høyre.

Kritikken min går først og fremst ut på at denne delen av Høyres politikk ikke frontes eller synes å bli prioritet av Høyre. Partilederens tale til landsmøtet er et eksempel på nettopp dette.

Det blir for enkelt å skylde på medias manglende interesse for Høyre, eller medias interesse for de gale Høyre-sakene. Talen til Erna Solberg var en glimrende anledning til å sette fokus på saker som interesser folk og som er viktige. Når hun ikke engang nevner miljø, så er det ikke medias feil at man ikke når frem til velgerne med miljøpolitikken sin...

Steinar
9. mai 2009
kl 20:21
Permalink

Det er helt andre ting som bekymrer norske velgere enn miljø og klimakrise.

Norge er en dråpe i det store havet hva utslipp angår. SV, selve miljøpartiet, forsøker seg med forbud og innstramminger rettet mot befolkningens private forbruk, og snakker om tiltak som skal skje flere år fremover. Det blir altfor svakt.

Verdenssamfunnet som helhet må løse klimakrisen, og jobbe tungt mot for eksempel Kina med sin massive bruk av kull.

Skal virkelig 4,5 millioner mennesker her oppe i Nord redde verden fra klimakrise? Oss og ikke over en milliard mennesker i et gedigent industriland? Nemlig.

Kalle
10. mai 2009
kl 02:07
Permalink

Ja, 4,5 millioner mennesker fra Nord skal redde verden fra klimakrisen. Og 1,3 milliarder Kinesere skal redde verden fra klimakrisen.

Poenget er at vi alle har et ansvar. Tar vi dette ansvaret, så har vi en mulighet for å få til nødvendige endringer. Se også flg bloggpost: blogg.stormberg.no/post/Kloden-vil-klare-seg

Steinar
10. mai 2009
kl 02:35
Permalink

Steinar: Jeg er enig i det du sier her, men jeg mener at Høyres problem stikker vesentlig dypere. La det forresten ikke være noen tvil: Jeg mener det er dypt tragisk at det ikke er Høyre som er det dominante partiet på høyresiden. Det som virkelig er Høyres problem, er ikke bare den lave oppslutningen, men at også potensialt for vesentlig vekst synes borte:

1. Under høyrebølgen fra ultimo 70-tall til rundt 1990 var høyre godt representert i alle kommunestyrer. Ikke like godt selvsagt, men høyre hadde oppslutning og fotfeste i praktisk talt alle landets kommuner. I dag er"bunadshøyre" så og si ikke-eksisterende. Det har allerede vært utryddet en stund. Som du sikkert vet fra næringslivet: Det er lettere å vokse fra en markedsandel på 5% enn å vokse fra en markedsandel på 0%. Noen ambassadører må være på plass. I dag er det en god del kommunestyrer der Høyre ikke lenger er representert. I tillegg er partiet fullstendig marginalisert i en lang rekke kommuner. Dette betyr at det som i all hovedsak holder Høyre på mellom 10 og 15% er den gode oppslutningen i og umiddelbart rundt noen av de største befolkningssentrene i Norge. Denne oppslutningen er selvsagt svært positiv for partiet, men Høyre kan ikke bli et 30-prosentparti på landsbasis ved å bli et 70%-parti i disse områdene.

2. Hvor er det blitt av det verdikonservative og lyseblå Høyre? Det Høyre som jeg har sett i Kristiansand er noe ganske annet enn det som herjer hovedstaden. Arne Rettedals og Erling Nordviks PLURALISTISKE OG MODERATE Høyre, er i dag skiftet ut med et urbant, høyreradikalt og homogent Høyre. Det blir rett og slett ikke noe i nærheten av et folkeparti når det hele skal baseres på en gjeng unge og gamle UH-gutter fra hovedstaden og Bergen.

Tiden frem til valget 2009 er alt for kort tid til å få gjort noe med dette - men dersom partiet VIL - kan en kanskje gjøre noe med det før valget i 2017. Problemet er jo at det ikke ser ut til at partiet ønsker å gjøre det som er nødvendig for å gjenskape tidligere suksess.

Fredrik Mellem
10. mai 2009
kl 22:08
Permalink

Jeg tar meg den frihet til å legge ved hele mitt miljøinnlegg fra Høyres landsmøte. Jeg mener det er en god begrunnelse for hvorfor du, denne gangen, tar feil Steinar.


Det siste året er blitt preget av den globale finanskrisen. Finanskrisen har rammet – og rammer - mange enkeltmennesker over hele verden. Tusenvis har mistet jobbene sine og de sosiale konsekvensene er store i den verste økonomiske krisen verden har opplevd siden den store depresjonen.

Jeg vil imidlertid snakke om en krise som er mer viktigere enn finanskrisen - nemlig klimakrisen. Hvis verden ikke makter å bli enige om tiltak som kan stanse veksten i de globale klimagassutslippene kan vi risikere at klimaendringene kommer ut av kontroll - med katastrofale konsekvenser. Det er grunn til å frykte at jordens gjennomsnittstemperatur kan bli 5 - 6 grader høyere enn den var i før-industriell tid. Det vil føre til omfattende tørke, matmangel, stigende havnivå og spredning av sykdommer. Men det er heldigvis fortsatt mulig å handle, men det må skje fort. FNs klimapanel sier at verdens klimagassutslipp må nå toppen og begynne å gå ned innen 2015. Derfor er det svært viktig at klimatoppmøtet i København senere i år blir en suksess.

Tiltakene mot finanskrisen må legge grunnlaget for ny vekst - men det må være en grønn vekst som tar klimautfordringene på alvor. Vi må kombinere tiltak mot finanskrisen med å la klimaarbeidet får en ny giv. Det er mye vi kan gjøre som både vil gi økt aktivitet og skape flere arbeidsplasser i økonomien og samtidig legge grunnlaget for lavere klimagassutslipp. Det gjelder blant annet innen produksjon av fornybar energi.

Norge sitter på noen av de største energiressursene i verden når det gjelder fornybar energi. Vannkraften har sørget for at vår kraftforsyning nesten 100 prosent fornybar. Vi har Europas største vindressurser langs kysten vår. I våre skoger, som hvert år vokser, er det betydelige muligheter for økt bruk av bioenergi. Vi har bølgeenergi, tidevann, og vi har sågar stor kompetanse på solenergi.

Vi har derfor et stort ansvar for å bidra med våre fornybare ressurser i den energiomleggingen som må komme dersom vi skal unngå alvorlige klimaendringer. Dessverre har dagens regjering så langt sviktet når det gjelder å legge til rette for økt satsing på fornybar energi i Norge. Regjeringen har vært full av store ord, men dessverre altfor dårlige resultater. Derfor har selskaper som Fred. Olsen Renewables, Hammerfest Energi og statens eget selskap, Statkraft, valgt å legge sine investeringer i fornybar energiproduksjon til våre naboland fremfor i Norge.

Vi som har tjent oss søkkrike på salg av fossil energi - olje og gass - til resten av verden også har et ansvar for å rydde opp etter oss i form av å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO2.

Regjeringen hadde imidlertid en tredje mulighet til raskt å redusere utslippene av klimagasser i Europa - nemlig såkalt sletting av klimakvoter. I inneværende statsbudsjett hadde regjeringen mulighet til å redusere klimagassutslippene i Europa med 13,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det tilsvarer om lag en fjerdedel av Norges årlige klimagassutslipp. Disse kvotene kunne aldri vært solgt. Dette ville ha vært det desidert billigste og mest effektive klimatiltaket på kort sikt Norge kunne gjøre. I stedet var det viktigere for regjeringen å få en ekstra milliard kroner på statsbudsjettet.

Når det gjelder tiltak her hjemme mot klimagassutslipp har det kommet svært lite fra denne regjeringen. Den leverte en klimamelding der de konkrete tiltakene kunne få plass på en post-it lapp. Regjeringen presenterte meldingen med at Norge skulle ha "verdens mest ambisiøse klimamål", og at "ingen tidligere regjering har gjort så mye for å motvirke klimaendringene som denne". Men dommen fra en samstemt miljøbevegelse var klar: "Miljøet har lidd et alvorlig nederlag" sa Naturvernforbundets leder Lars Haltbrekken. "Dette er en absurd klimapolitikk, langt verre enn vi hadde trodd var mulig", sa generalsekretær Rasmus Hansson i WWF-Norge.

Heldigvis klarte Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre å presse regjeringen til en mer ambisiøs klimapolitikk da det såkalte klimaforliket i Stortinget ble inngått et halvt år senere. Ja, det var faktisk slik at SVs miljøpolitiske talskvinne i Stortinget tryglet og ba opposisjonen om drahjelp til å presse sin egen regjering til å få en mer ambisiøs klimapolitikk.

Det som kanskje må være mest pinlig for EU-motstanderne i SV er at det ikke lenger er Norge som er i førersetet i miljø- og klimapolitikken. Det er EU. Dette har skjedd i de snart fire årene SV har hatt ansvar for miljøpolitikken. I 2005 var Norge i på lik linje med EU. Vi var en pådriver i utvikling av tidlig kvotehandel. Vi hadde inngått en avtale med bedriftene som ikke var omfattet av kvotehandel og det var effektiv innsats på andre sektorer, slik som utfasing av fyringsolje og omlegging av bilavgiftene.

I 2009 er Norge er havnet langt etter EU. Kvotehandelen med EU er for Kyotoperioden er ikke kommet i gang takket være elendig lovarbeid i Miljøverndepartementet som førte til at den norske kvoteplanen ikke ble godkjent av ESA.

Pinlighetene fortsetter for nei-partiet SV når EU går betydelig lenger enn regjeringen når det gjelder mål for reduksjon i klimagassutslipp.

Jeg kunne her ha fortsatt med flere eksempler. Men konklusjonen er klar: Det er behov for en ny regjering som kan føre en mer handlekraftig miljøpolitikk etter høstens valg.

Peter S Gitmark
11. mai 2009
kl 10:22
Permalink

Hvem er Peter S Gitmark?

Rune K
14. mai 2009
kl 15:44
Permalink

Peter Gitmark er stortingsrepresentant og Høyres Klimapolitiske talsmann.

Steinar
14. mai 2009
kl 18:30
Permalink