27. mai 2010
Se for deg scenarioet: Du skal holde en halvtimes innlegg på Facebookdagen om sosiale medier. Bedriften din er kjent for å ha en svært flink foredragsholder, det er ikke deg, så du har noe å leve opp til. Så besvimer du på scenen! Dette er ikke et dårlig eksempel fra en kursbok, dette er min hverdag.
Igår holdt jeg foredrag på Facebookdagen i Kristiansand om vår videre satsning på facebook og generelt om sosiale medier. Nå er ikke jeg så bevandret i foredragsverden, det er for det meste Steinar J. Olsen som har tatt seg av dette. Men som ansvarlig for sosiale medier, og med fokus på Facebook ble vi enige om at jeg tok dette. Og det startet fint. Jeg hadde tross alt gjort dette mange ganger på skole i Australia, samt noen ganger i jobbsammenheng.
Vel et kvarter ut i foredraget ble det varmt, veldig varmt, i lyset på scenen. Det svimlet litt for meg, og jeg måtte holde meg fast. Jeg pustet inn og skulle til å fortsette når beina begynner å svikte. Så kommer folk løpende opp på scenen, de vil legge meg ned og spør hvordan det går. Jeg vil jo ikke legge meg ned, det er jo rett og slett pinlig. Så jeg er nok litt vanskelig der. Jeg ber om et glass vann, sier at det vil hjelpe.
Mens jeg venter på vannet, har min gode kollega Hege Nilsen Ekberg stormet opp på scenen. Hun spør om hun skal fullføre for meg, hun kan jo dette like godt som meg, så hun vet hva jeg skal si. Men det er ikke snakk om å gi seg for min del. Jeg kommer meg på beina, men svimler rundt som om jeg hadde hatt champagnelunsj. Litt ustø ber jeg om en stol, får satt meg på den og har vannglasset i nærheten. Det er så stille i salen, du kan høre den berømte knappenålen. Jeg får på meg mikrofonen igjen, som ble tatt av på et tidspunkt, og det første jeg får stotret frem er "at dette foredraget kommer dere ihvertfall til å huske". Latteren løser opp stemning, og jeg er igang igjen. Foredraget blir fullført.
Det jeg får med meg i etterkant, er at mens jeg er på vei ned på gulvet, fortsatt med mikrofon på, klarer å lirke ut av meg følgende setning "Å faen, så jævlig pinlig dette er!". Hører jo litt latter bak i salen, forstår grunnen nå! Men det var ikke så mange som turde le fikk jeg høre, de visste jo ikke hvordan det gikk med meg. Jeg fikk også høre at min kjære kollega, it-sjefen, hadde dyttet på Hege når hun allerede hadde reist seg, og sagt hun måtte gå opp og hjelpe meg, og når hun kom ned igjen spurte han om hun hadde tatt noen bilder av det. Gode kollegaer som delegerer er viktig! Moralen i dette; frokost og lunsj er svært viktig! For som sjefen min sier "Uten mat og drikke duger en Stormberger ikke".
Men jeg fikk fullført foredraget, satsningen vår på Facebook holder frem, og jeg ser frem til å fortsatt sende sjefen sjølv på foredrag om sosiale medier!
Se også bloggposten: Sosiale medier og usosiale folk?
Line Skaane, pinlig markedssjef med uttagerende ordbruk