16. april 2010
Det å være en Stormbergjente kan til tider bli litt strabasiøst, ihvertfall når man går så ivrig inn for det som jeg av og til gjør. Men hva gjør man ikke "to live the brand", og ha en sunn livsstil?
Å jobbe i Stormberg er ikke ensbetydende med at man må ut og trimme hver dag, gå lange turer i skog og mark, nå den ene fjelltoppen etter den andre osv. Som vi presiserer; små turer er også store. Men mange av oss er naturlig spreke (liker vi ihvertfall å tro selv) og har en interesse for å bruke naturen for det den er verd.
I vinter da snøen kom, tok det meg en måned før jeg faktisk fikk på meg skia. Jeg gikk og ventet på at snøen skulle forsvinne igjen, slik som den som regel gjør her på sørlandet. Men den gang ei! Så ut på ski med meg. Og ettersom jeg har en valp på 9 måneder, skulle den selvsagt være med. Valpen hadde kun vært ute på ski et par ganger før med mannen min, og ivrig som den er sto den og hylte og bar seg i gangen når han så at selen kom frem.
Endelig var vi i løypa, Bamse først i tau og jeg bak. Dette gikk jo riktig så fint, oppoverbakkene har vel aldri gått så lekende lett. Riktignok ikke på grunn av min fysiske form, men takket være en særdeles ivrig og sterk hund. Det hunden ikke hadde fått med seg var "stopp" og "rolig".
Rundt en sving som endte i en nedoverbakke, løp hunden som det var det siste han skulle gjøre i livet. Jeg hadde en ski i skisporet og et utenfor for å kunne bremse han. Men det gikk fort, og det var litt isete akkurat den ettermiddagen. Beina går følgelig i hver sin retning, og muligheten for å løfte et av beina ble raskt mikroskopiske. Jeg rekker å tenke "dette går gæli".
Så knekker begge knærne mine i en vinkel jeg ikke trodde var mulig, og jeg ender rett på rompa. Det vil si, jeg sklir forover på innsiden av rompa. Ja, det er faktisk mulig, selv for en som ikke driver med turn!
Jeg får kommet meg opp igjen, skjeller ut bikkja (ikke hans skyld at jeg ikke har lært han stopp og rolig, men det føltes godt å skjelle på noen) og går videre. Merker straks en gjennomtrekk bakfra. Selvsagt er jeg kledd i Stormberg fra innerst til ytterst, og ikke bare har ytterbuksa revnet i en 30 cm rift, det samme gjorde innerplaggene også! Tro meg, det har ikke med kvaliteten å gjøre, men Stormbergs turtøy er ikke laget for akrobatikk.
Så der står jeg med en hund som spinner og piper, og en rompe på vid gap med blødende skrubbsår på innsiden av rompa (igjen, det er faktisk mulig ja). Og jeg tenker....hadde jeg bare tatt den lille turen jeg hadde planlagt, hadde ikke dette skjedd, for dette var nemlig runde nummer to. Så til alle sammen; små turer har sine fordeler!
Se annen blogg om det å være Stormbergjente: Geitetillegg til medarbeidere?
Line Skaane, markedssjef og entusiast for små turer, @lineskaane