9. juni 2010
Områdene rundt fabrikken så heller støvete og rotete ut. Kjøkkenet var sjabert og spisesalen ville jeg ikke sittet i, og enda mindre spist maten min i. Og arbeiderne på fabrikken ville da heller ikke bruke det selv heller. Fabrikkledelsen skyldte på eiere og dårlig økonomi. Vel har Stormberg vært kunder på fabrikken i en årrekke, men noe diktering av hva og hvordan er selvsagt ikke aktuelt.
Etter flere ulike unnskyldninger og lite syn for de rådende forhold på første besøk forandret det seg til at det kanskje var muligheter for å gjøre enkelte, billige tiltak for å bedre forholdene. Så; på det siste besøket var plassen rundt fabrikken ryddigere, kantinen ryddet bedre, og veggene pusset og klare for maling. Og det på en fabrikk som kun er leid og ikke eid av de som har tatt tak. Det ser og høres kanskje ikke allverdens imponerende ut, vi har nok sett mer revulosjonerende endinger tidligere, og det ser ikke strøkent ut enda, men prosessen i forkant og stoltheten fabrikkledelsen viste for forbedringene gav meg godfølelsen og en god indikator på at tålmodig og kontinuerlig arbeid med etisk handel nytter.
Før: Nå:
Foto: Stormberg AS
Den siste turen til Kina viste glimt av at det nytter å satse på etisk handel. Mens de første besøkene mine på fabrikkene bærer preg av ”turisme”, hilserunde og et forsøk på å svelge alle inntrykkene fra en fremmed kultur og ukjente mennesker så begynner en nå etter flere besøk for alvor å knytte den nødvendige kontakten som må til for å få til noe. Det gjenkjennende nikket, smilet og håndtrykket som kreves for å få samarbeidet og villigheten på gli er i ferd med å komme på plass. Etisk handel er hverken en akademisk turnøvelse eller et komplisert e-postforhold. Det er relasjoner, kunnskap og dialog.
Se også bloggposten: "Gjesteblogger: Jakten på løsninger"
Jan Halvor Bransdal, CR Ansvarlig, Stormberg AS
