20. juni 2009
Vi er kommet til midten av juni, og har allerede hatt mange deilige sommerdager. Min familie kan dra ut på tur når vi har tid og lyst. Slik er det ikke for alle.
På slutten av 90-tallet ble jeg valgt inn i styret til Vest Agder Krisesenter. Før dette, kjente jeg lite til krisesenterbevegelsen. Jeg hadde aldri trodd at det i Norge var så mange kvinner og barn som hvert år måtte søke beskyttelse på et krisesenter. Beskyttelse fra en mann, som oftest familiemedlem, som systematisk utøvde fysisk og/eller psykisk vold.
Antall kvinner og barn som er brukere av de omkring 50 krisesentrene som eksisterer i Norge, har økt kraftig siden slutten av 90-tallet. Bare i Vest Agder Krisesenter var det i 2008 212 beboere. 105 kvinner og 107 barn. Antall overnattingsdøgn har aldri vært så mange som i 2008.
Barn som bor på et krisesenter, lever i en tildels isolert tilværelse. Det er ofte mangel på aktivitetstilbud for barna. Noe av pengene fra Stormbergs 1% bidrag, har i flere år derfor vært brukt på aktivitets- og velferdstilbud på flere krisesentre rundt forbi i Norge. Det arrangeres også dagsturer i skog og mark, ved sjøen og på fjellet, for barna og de voksne.
Selv om disse turene har vært arrangert over flere år, har du aldri lest om disse i media. Tidspunkt og sted for disse turene holdes hemmelige av hensyn til barna og mødrenes sikkerhet.
Det stedet i verden et barn skal kunne føle seg tryggest, er hjemme hos mor eller far. For mang tusen norske barn er det ikke slik. De lever i konstant frykt, og noen av de må søke tilflukt og beskyttelse på et krisesenter. Til og med når de skal ut på tur, så må det skje i hemmelighet, slik at de ikke blir utsatt for vold.
Det paradoksale for de som bor på et krisesenter, er at det er voldsofferet som opplever en begrensning i sin frihet, og ikke den som utøver volden. Den som utøver volden bor fortsatt i sitt hjem og kan gå ut på tur når han måtte ønske.
----
Se ogs bloggposten "Barna blir slått, og glemt", og følg debatten der.