10. april 2009
Barneoppdragelse er utvilsomt en av mine viktigste oppgaver som 3-barnsfar. Det er to ting jeg tror er viktigere enn noe annet når det gjelder barneoppdragelse.
For noen dager siden hentet jeg min yngste sønn hos farmor, som hadde vært barnevakt den dagen. Jeg er heldig som har en mor som mer enn gjerne stiller opp med barnepass når det oppstår utforutsette endringer i en travle hverdag.
Før jeg kommer til bloggens poeng, tenkte jeg å vise deg bildet min 5 årige sønn tok denne dagen:
Når jeg hentet sønnen min, kom til å tenkte på likhetstrekkene mellom den barneoppdragelsen jeg fikk, og den barneoppdragelsen jeg forsøker å gi mine barn.
Jeg var heldig, og vokste opp i et stabilt hjem med foreldre som virkelig var tilstede for sine barn. Min far var vaktmester på en videregående skole, og min mor drev kantina på den samme skolen.
Jeg husker når jeg i 7. klasse kom hjem med min første karakter. Det var en svak G. Jeg fikk masse, sikkert ufortjent, ros av min mor, som synes det var et flott resultat å få på den første skriftelige prøven på ungdomsskolen.
All rosen jeg fikk når jeg kom hjem med varierende karakterer, motiverte meg etter hvert til å jobbe mer og mer med skolearbeidet. Resultatet etter et par år, var at karakterene var blitt betydelig bedre. Jeg fikk selvtillit, og forstod at hardt arbeid gav resultater.
Jeg forsøker å bidra til at også mine barn skal få selvtillit. Det trenger de når de skal møte en verden som ikke alltid er like enkel. De må samtidig forstå viktigheten av å bry seg om andre.
Men det aller viktigste jeg kan gi mine barn, og som jeg også var heldig å få, er betingelsesløs kjærlighet. Elske mine barn for den de er, og ikke for det de gjør. Uansett.