29. april 2011
For bare 100 år siden var fattigdommen i enkelte bygder og kommuner på Sørlandet så stor at barn måtte forlate familien sin og legge ut på arbeidsvandring for å tjenestegjøre. Ofte måtte små barn gå 15-20 mil for å komme til gårder hvor de kunne bo og arbeide for å brødfø seg selv.
Enkelte barn ble behandlet godt på gårdene de tjenestegjorde på, mens andre barn opplevde rene slavelivet. De tabubelagte barnevandringshistoriene fra Sørlandet ble aktualisert da filmen Yohan kom i 2008.
Her er jeg på tur i området rundt Kvislevann på grensen mellom Kristiansand og Songdalen kommune, på en av barnevandringsstiene som ble brukt den gang.
Det er et tankekors at barnevandringen i Norge foregikk for bare 100 år siden.
På disse 100 årene har Norge blitt et av verdens aller rikeste land. Et enda større tankekors er det derfor at det i Norge i dag lever rundt 85 000 barn i fattige familier.
Se også bloggposten: Barna blir slått, og glemt
Les mer om: fattigdom, barn, barnevandrer, yohan, film
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
27. mars 2011
Da min sønn var 5 år skulle min kone og jeg ta han med på den første turen utenlands hvor vi ikke reiste i jobbsammenheng, men bare hadde fri sammen med lillegutt.
Turen gikk først til Legoland hvor vi hadde en fantastisk dag i små og store karuseller. Deretter fløy vi fra Billund til London hvor vi skulle ha to innholdsrike dager. Vi bodde på hotell, kjørte to etasjes buss, var på tur i Hyde park og spiste på Rainforest Cafe.
Siste kveld var vi på Les Misèrables og så live den musikken som femåringen hadde hørt oss foreldre spille så mange ganger. Det var sent på kvelden da musicalen var ferdig, så vi tok en sykkeldrosje hjem til hotellet.
Morgenen etter var det hjemreise til Norge. Min lille sønn var i kjempeform etter dagene på reise med mamma og pappa. På flyet spurte jeg femåringen hva som var det gøyeste han hadde opplevd de tre dagene vi hadde vært på tur. Uten å nøle utbrøt han: "Å kjøre sykkeltaxi!".
Det svaret lærte jeg (forhåpentligvis) mye av:-). Det var en viktig påminner.
Sykkeltaxi kunne vi ha kjørt hjemme i Norge. De opplevelsene vi voksne trodde var så viktig for han, var ikke så viktige likevel. Det viktigste for femåringen var å være sammen med mamma og pappa.
Det har ikke blitt flere turer til London etter denne, og knapt nok lange feriereiser i det hele tatt. Vi kunne reist over hele verden, men vi har ikke brukt tid og energi på det.
Vi har brukt tid på å være sammen.
Se også bloggposten: Mamma mia...
Les mer om: barn, legoland, london, sykkel, historie, barneoppdragelse, tid
Si din mening (4)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
24. desember 2010
Tidligere denne uken var jeg på årets siste styremøte i Vest Agder Krisesenter. Dessverre er krisesenteret nesten fullt denne julen også. Da jeg ankom krisesenteret la jeg merke til alle barnevognene som stod i yttergangen. Inngangspartiet var nærmest overfylt av vogner.
Før julehøytiden starter bor det 39 mødre og barn på senteret. I løpet av 2010 har flere hundre barn og mødre måtte søke tilflukt og beskyttelse på Vest Agder Krisesenter. De har levd med vold i nær relasjoner, og har ikke et trygt hjem å bo i.
Vest Agder Krisesenter er bare ett av omkring 50 krisesentre i Norge. Det er betryggende at det er et godt utbygd krisesentertilbud i Norge. Samtidig er det tragisk at familievold og vold i nære relasjoner er så utbredt at flere tusen barn og mødre hvert år må søke beskyttelse på et krisesenter.
happy christmas everybody by allerleirau. Tilgjengelig under CC License 2.0.
På den ene siden er det kanskje overraskende at det er slik. På den andre siden er det kanskje ikke så rart at familievold er utbredt i Norge, når man tar i betraktning av at Høyesterett så sent som i 2005 i en kjennelse åpnet for at slag og "klapsing" av barn kunne være akseptabelt. Holdningene i vår høyeste domstol, forteller noe om holdningene i samfunnet.
Etter min mening er en slik kjennelse fra Høyesterett fullstendig uakseptabel. De fleste mener at fysisk avstraffelse av voksne mennesker ikke er akseptabelt. Det burde være en like stor selvfølge at fysisk avstraffelse og vold mot barn ikke kan aksepteres. Dersom et lite barn slår en voksen, påvirker det ikke den voksnes liv. Dersom en voksen slår et lite barn, kan det påvirke barnet resten av livet.
Høyesteretts kjennelse var såpass oppsiktsvekkende at Regjeringen og Stortinget fant det nødvendig å foreta en endring og presisering i Barneloven som slo fast at all fysisk avstraffelse av barn er forbudt i Norge.
Denne endringen i Barneloven trådte i kraft 9. april 2010. I 2010! Ja, vi har nok fortsatt en vei å gå i Norge når det gjelder holdninger i forhold til vold.
Det er julaften. En dag fylt av glede og forventninger for hundretusener av nordmenn. Samtidig er det mange barn og voksne som gruer seg til julen og til julaften. Mange som ikke føler seg trygge i sitt eget hjem. Noen av de kommer nok til å bli nye brukere av et krisesenter.
Jeg er dessverre redd for at det kommer til å være mange barnevogner å se også neste gang jeg besøker krisesenteret.
Se også bloggposten: God Jul og God Rus
Les mer om: barn, krisesenter, jul, vold, høyesterett, barneloven
Si din mening (15)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
2. desember 2010
Hverdagen består hovedsakelig av det som for meg er det viktigste: Familie og jobb. Som 3-barnsfar og grûnder er det viktig å bruke ledige øyeblikk godt for å kunne kombinere et hektisk familieliv med et en travel arbeidssituasjon.
Når barneTV begynner tar jeg ofte en halvtime foran PCèn og får unna mailer og andre oppgaver, gjerne med PCèn på fanget mens jeg sitter i sofaen med de små.
I gleden over å kunne få en halvtime med arbeidsro ved hjelp av NRK, sendte jeg i går ut en Twittermelding med en humoristisk formulering om at jeg så frem til litt kvalitetstid foran PCèn mens barna så på Blåfjellnissene.
Jeg fikk en twittermelding i retur om at kvalitetstid kanskje ville være å slå av PCèn og TVèn og heller bare være sammen med barna. Jeg skjønner poenget, men jeg er ikke helt enig.
Det å jobbe hjemmefra og bruke tiden mens barna er opptatt med andre ting, gjør at jeg får unna nødvendige arbeidsoppgaver som jeg ellers måtte ha utført fra kontoret. Mer tid brukt på kontoret betyr mindre tid hjemme.
Jeg har en arbeidsøkt både før barna står opp og etter at de har lagt seg, men må i tillegg bruke endel ledige øyeblikk mens barna er våkne for å få unna en del oppgaver. En normal arbeidsuke består av ca 70 timer, og mange av disse timene kan jeg heldigvis jobbe hjemmefra.
Kontordagene blir ofte korte, med levering i barnehage og/eller skole på morgenen, og med henting i barnehage på ettermiddagen, så det å få unna oppgaver hjemmefra er en nøkkel for å få god flyt i arbeidsoppgavene. Det funker bra, og jeg stortrives med den måten å flexe på i forhold til jobb og fritid. Det fører til mye tid hjemme og dermed mye tid sammen med barna til å oppleve og gjøre ting sammen.
Jeg er dessuten ikke blant dem som snakker om kvalitetstid med barna. Jeg tror ikke kvalitetstid er det barna trenger. Jeg tror barna først og fremst trenger tid med foreldrene. Mye tid. Det er kvalitet.
Se også bloggposten: En historie jeg aldri glemmer
Les mer om:
Si din mening (4)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
6. november 2010
Både før jeg selv fikk barn, og ikke minst nå etter å ha fått barn selv, har jeg lest flere artikler som oppfordrer til mer fysisk aktivitet for barn. Fordelene er mange ved å være aktiv og ute i frisk luft.
Her er de jeg har oppdaget selv, uten noe særlig forskning: barn som er småspiste spiser mer, de sovner fort og sover godt hele natten, de blir generelt mer glade og fornøyde barn. I tillegg lærer de seg å bli kreative med det de finner ute i naturen. Etter en lang dag ute synes barna det er deilig å komme inn under pleddet hjemme og kose seg med kakao, mens de forteller stolt om alt de har opplevd når de var ute. Så kommer naturligvis alle de viktige punktene som forskerne viser til i sine artikler, som at regelmessig og variert fysisk aktivitet er nødvendig for normal vekst og utvikling av muskelstyrke og motoriske ferdigheter hos barn og unge. Argumentene er mange!
Utfordringen er at barn ikke selv kan velge, vi velger for dem. Så det er vi voksne som må bli mer aktive, og finne på aktiviteter sammen med barna. Turene trenger ikke være lange, og det trenger ikke være store flekken med skog for at det skal være spennende. Barn er ikke kravstore!
Slår en opp ”hønemor” i Wikipedia ville jeg ikke blitt overrasket over å finne bilde av meg selv der. ”Pass deg, ikke gå der, å nei det var høyt”…. De første årene var det spesielt skummelt å være mamma. Men det siste året har jeg bevisst prøvd å unngå akkurat de der frasene, og bruker dem kun når de er helt nødvendige. Da har både minstemann og jeg det enda gøyere på tur. Og det er helt utrolig å se koordinasjonen hans når han løper som en virvelvind over skogbunnen eller klatrer i trær- den er nesten er bedre enn min egen? Så skal du på tur i helgen, så er mitt turtips: la barna klatre i trærne, og hva med å klatre i et tre eller to selv?
Vi slutter ikke å leke bare fordi vi blir eldre, men vi eldes fordi vi slutter å leke. God tur!
Hege Nilsen Ekberg, webansvarlig @hegnil
Les mer om: tur, barn, aktivitet
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
3. november 2010
Som vordende førstegangsmor lurer jeg faktisk på kun èn ting. Nemlig hvor jeg kan finne en instruksjonsbok for babyer og etterhvert for barn? De siste månedene har jeg funnet ut at det er SVÆRT mange oppfatninger om hva som er bra og ikke bra for et barn. Er det rart man blir forvirret?
Etter å ha jobbet i sportsbransjen i åtte år, og det i en bedrift med svært mange småbarneforeldre, har jeg fått meg meg tipsene om ull innerst på kroppen, at den dyreste parkdressen ikke nødvendigvis er den beste og at visse plagg bør være mer slitesterke enn andre. Men så er det alle de andre bransjene jeg ikke har jobbet i og hvor jeg ikke kjenner produktene.
For eksempel bilsete. Selvfølgelig ønsker at ungen min skal sitte tryggest mulig i bilen. Betyr det at jeg må kjøpe det dyreste bilsetet da? En venninne av meg som spurte om forskjeller på bilseter fikk svaret "Alle bilsetene gjør det de skal, men du vil vel at ungen din skal ha det beste og tryggeste?". Hvordan kan man argumentere med det?
Så er det mat i en mengde varianter. Kjøper man økologisk så er det dyrest, men det er jo best for barnet! Kjøper du et billigere merke, som ikke er så bra for barnet ditt, vil folk da kikke stygt på deg og lure på hva slags mor du er? Eller vil de kikke stygt uansett, fordi du egentlig burde lage all maten selv og mose den?
Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg gjennom jobben har tilgang på barnetøy fra 1 år og oppover, så der vil jeg ikke få de store problemene. Men også her kan man bli satt i klemma. Mange tror at barnet deres må ha den dyreste parkdressen for å holde seg tørr og varm, og kjøper dette litt naivt ukritisk. Så har man de som kjøper denne dressen for at "kun det beste er godt nok for mitt barn". Med fare for å fornærme noen nå, så er nok det ofte argumentet for en del foreldre. Barna blir deres små utstillingsdukker, og et bevis på hvor vellykket de er. Barna får det beste, alltid. Bra eller ikke i lengden? Personlig tror jeg ikke det, men det er kun min mening.
Så jeg spør igjen, HVOR finner jeg den instruksjonsboka?
Les også bloggposten Test meg her og test meg der
Line Skaane, markedssjef @lineskaane
Les mer om: barn, parkdress
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
26. september 2010
I 2007 etablerte Dyreparken i Kristiansand og Stormberg et samarbeid. Vi utviklet en Dyreparken barnetøyskolleksjon, vi produserte arbeidstøy for de mange hundre ansatte i Dyreparken og året etter bygde vi attraksjonen Stormberget inne i Dyreparken.
Bakgrunnen for at vi bygde Stormberget var fellesnevnerne som Dyreparken og Stormberg har i målgruppe. En av Stormbergs hovedmålgrupper er småbarnsforeldre, og i Dyreparken får vi en eksponering overfor mange av våre etablerte og potensielle kunder.
Selv om vi lager barnetøy, er ikke barn i målgruppen til Stormberg. Vi selger ikke klær til barn, vi selger til foreldrene. Markedsføringen vår er derfor konsentrert mot småbarnsforeldrene.
Når jeg går i Dyreparken og hører 3-4 åringer si til foreldrene sine at de vil i Stormberget, så det på den ene siden hyggelig at Stormberget har blitt så populært å leke og klatre i. På den annen side viser barnas "etterspørsel" at etableringen av Stormberget er i et grenseland for hva jeg mener vi bør tillate oss å gjøre rent markedsføringsmessig.
Stormberget er et kommersielt tiltak, og det er isolert sett greit nok, for Stormberg er en kommersiell aktør som lever av å selge turtøy til turglade familier. Men vi ønsker ikke å ha kjøpsutløsende markedsføringstiltak rettet mot barn. Likevel viser eksempelet Stormberget at vår markedsføring også påvirker barn - vi har også barnereklame. Det er et dilemma.
Eksempelet ovenfor er dessverre ikke unikt. Snarer tvert imot. Det er en beskrivelse av den kommersielle hverdagen vi alle lever i. Voksne og barn "bombarderes" daglig med masse reklamefremstøt, og verre blir det trolig i fremtiden.
I går var mine to minste barn på den nye Knerten filmen. Det ene av barna med Knerten figuren trygt plassert i hånda. Tidligere denne uken hentet jeg et av barna mine i barnehagen, og en "gave" lå i hylla: Et pannebånd fra Turistforeningen med Danica Pensjon trykt med godt synlige bokstaver på den ene siden.
Det såkalte reklamefrie NRK er også en dyktig produktpucher overfor barn. Om det heter Blåfjell eller Postmann Pat, så hadde lisensprodukter fra denne type serie aldri fått en stor utbredelse om det ikke hadde vært for den betydelige eksponeringen NRK har sørget for.
NRK har til og med et heleid datterselskap, NRK Aktivum, som har som formål å bidra til mest mulig inntekter til NRK, bla ved å selge produkter basert på Barne TV programmer.
Etter at jeg ble far, har jeg forstått at det ikke lenger handler så mye om å beskytte barn mot reklame og markedsføring. Det slaget er tapt. Det handler nok mer om å gjøre barna til kritiske mottakere som er flinke til å filtrere.
***
Her kan du lese mer om samarbeidet mellom Dyreparken og Stormberg.
Se også bloggposten: Reklamemakernes retusjering av barn
Les mer om: dyreparken, barn, leke, klatre, turtips, markedsføring
Si din mening (1)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
21. august 2010
Jeg er sår i hodebunnen. De to minste har lekt frisør en times tid, og jeg har fått nok shampo for en måned og nok balsam for ett år! Heldigvis fant de ikke saksa, så håret er stort sett i behold.
Dette har virkelig vært en rolig og flott lørdag. Det passet bra etter en spennende og hektisk uke preget av mange møter, innsalgsstart for Vår/Sommer 2011 kolleksjonen og skole- og barnehagestart for familiens minste.
”Family Drawing” av Meggy. Tilgjengelig under C.C. License 2,0.
Dagen begynte med noen timers mailjobbing før barna våknet, info til butikkene før en viktig salgslørdag, nettavislesing og orientering via sosiale medier.
Deretter var det fotballkamp for eldstemann. Hele familien inkludert min engasjerte svigerfar var til stede. Det endte likevel med stortap, men tapet var tilsynelatende glemt da vi stanset på nærmeste Menybutikk og kjøpte iskrem.
Etter noen timer på hjemmekontoret ble det tid til et besøk med de to minste barna, hos min spreke 71 år unge mor. Vaffelrøra til morgendagens fotballcupdugnad måtte sikres!
Trygt hjemme igjen var tiden inne for en treningstur i svømmebassenget og deretter bassenglek med barna.
Jeg har snakket med mange hyggelige folk i løpet av dagen, både via sosiale medier og folk jeg har truffet gjennom dagen. Jeg fikk også ringt til en gammel lærer som forsøkte å få tak i meg på kontoret tidligere denne uken. En kjempehyggelig telefonsamtale med en fantastisk lærer jeg ikke har snakket med på over 10 år!
De minste er nå i seng, huset faller til ro. Jeg skriver bloggpost og tenker på Bjørn Eidsvåg sin Blyge blomar: "Kan eg ha det bedre enn eg har det nå".
Rekreasjonslørdag med familien. Det er min type lørdag.
Se også bloggposten: En historie jeg aldri glemmer
Les mer om:
Si din mening (2)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
3. august 2010
Barn i fattige familier opplever ofte at de ikke kan delta i samfunnet på samme måte som sine jevnaldrende. Enkelte vil mene at så lenge barna bor trygt, har nok mat og kan gå på skole, så er det ikke problemetisk at de ikke kan reise på ferie, gå på kino eller være med på klassetur.
Den sosiale eksklusjonen som mangelen på deltakelse i samfunnet kan føre til, gjør noe med et barn, og fokus på barnefattigdomen i Norge er derfor viktig.
I offisielle statistikker, defineres en barnefamilie som fattig dersom familiens inntekt er lavere enn 60% av en gjennomsnittlig familieinntekt.
Ifølge en rapport fra Fafo, lever rundt 85 000 norske barn i fattige familier. Rapporten Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon, konkludere med at barnefattigdommen er økende i Norge. Økende i det landet vi er stolte av å kalle et av verdens beste land å bo i.
Som det rike landet Norge er, så er vi, i motsetning til mange andre land, i den heldige situasjonen at vi virkelig kan gjøre noe med fattigdommen i eget land.
Et rausere arbeidsliv og bedre tilgang til arbeidsmarkedet for mennesker som ofte faller utenfor, er en absolutt nøkkel for å redusere fattigdommen. Gjøres det ikke noe med dette, så vil forskjellene og fattigdommen i Norge fortsette å øke.
Se også bloggposten: Fattigdomsambassadør og trenger ditt råd
Les mer om: barn, fattigdom, fafo, eksklusjon
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
6. juli 2010
I et rikt land som Norge, tar mange det som en selvfølge at familien har råd til å reise på ferie. For mange av de 85 000 norske barna som lever i fattige familier, blir det ingen ferieturer i sommerferien.
Noen vil si at det ikke er en menneskerett å reise på ferie, og at barn ikke har vondt av å være hjemme i sommerferien. Jeg kan forstå dette argumentet.
Samtidig så gjør det noe med barn å ikke kunne delta i samfunnet på samme måte som de fleste av sine jevnaldrede. Det å skulle fortelle klassekameratene om nok en hjemmesommer når skolen starter, er forstålig nok neppe noe barn gleder seg til.
Røde Kors er en av de organisasjonene som har gjort noe med utfordringen knyttet til at mange barn trenger et ferietilbud. Organisasjonen driver et flott prosjekt som heter Ferie for alle.
Her kan du bli med meg på tur sammen med Børge Brende til en av leirskolene prosjektet drives fra.
Se også bloggposten: Luksusfattigdom?
Les mer om: fattigdomsåret, inkluderende arbeidsliv, ambassadør, røde kors, ferie, leirskole
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
24. mai 2010
Ifølge en rapport fra Fafo, lever rundt 85 000 norske barn i fattige familier. Rapporten Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon, konkludere med at barnefattigdommen er økende i Norge. Økende i det landet vi er stolte av å kalle et av verdens rikeste land og beste land å bo i...
I offisielle statistikker, defineres en barnefamilie som fattig dersom familiens inntekt er lavere enn 60% av en gjennomsnittlig familieinntekt.
Barn, unge og voksne som pga mangel på inntekt, ikke kan delta i samfunnet på vanlig måte, faller ofte inn under fattigdomsbegrepet i Norge.
Dersom småbarnsforeldre ikke har råd til å la barna gå på SFO, dersom en enslig forsørger ikke har råd til å lage en fullverdig middag til barnet sitt, men serverer Grandiosa på fjerde dagen, dersom en familie ikke har penger til å reise på ferie, dersom et barn ikke har penger til å gå på kino eller delta i idrettslaget pga kontingenten som skal betales, vil de i Norge ofte falle inn under fattigdomsdefinisjonen.
Blir det feil å snakke om fattigdom i Norge, når det på verdensbasis dør rundt 18 000 barn hver eneste dage pga fattigdom? Har vi i Norge en luksusfattigdom som egentlig dreier seg mest om høye materielle forventninger som ikke innfris?
Har du eksempler på fattigdom fra "verdens beste land"? Hva kan det bety for den enkelte å leve i fattigdom i Norge? Hva kan gjøres for å redusere den norske fattigdommen?
Se også bloggposten: Fattigdomsambassadør og trenger ditt råd
Les mer om: fattigdomsåret, inkluderende samfunn, ambassadør, luksusfattigdom, barn
Si din mening (14)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
22. mai 2010
Det er en sterk og imponerende kultur i Norge for frivillig arbeid. Frivillig arbeid defineres ofte som frivillig innsats på ikke-kommersiell basis. Ifølge SSB står frivillig sektor for en ubetalt arbeidsinnsats som årlig tilsvarer mer enn 180 000 årsverk.
Jeg har ofte latt meg imponere over engasjementet og innsatsen frivillige i humanitære organisasjoner, idrettsklubber og andre foreninger og lag står for. Den frivillige innsatsen betydning for barn og unge, ja for hele Norge, kan ikke overvurderes.
Frivillig arbeid er også positivt for dem som utøver den frivillige innsatsen. Det å gjøre noe for andre, er å gjøre noe for seg selv.
Se også bloggposten: Et inkluderende samfunn
Les mer om: frivillig arbeid, sosialt engasjement, inkluderende, idrett, fotball, barn, unge
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
10. april 2010
Den katolske kirkes hemmelighold av seksuelle overgrep mot barn, pavens beskyttelse av overgripere og kirkens bevisste valg om å unnlate å gå til politiet ved mistanke av eller konstatering av overgrep, er ikke bare en unnlatelsessynd, det kan være straffbart.
For Vatikanet og mange av maktpersonene i Den katolske kirke, synes det viktigere å forsvare og beskytte seg selv, enn å vise omsorg overfor barna som er blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Mange barn som er utsatt for seksuelle overgrep har skyldfølelse: Er det jeg som har gjort noe galt? Er det min skyld det som skjedde?
Mange barn opplever å ikke bli trodd. Det er en av årsakene til at mange voksne velger små barn som sine overgrepsoffer. "Det er bare et barn. Hvem vil tro barnet? Barnet vil trolig ikke våge fortelle om det en gang. Barnet er lett tilgjengelig, og kan ikke forsvare seg slik en voksen ville kunne gjøre".
Seksuelle overgrep mot barn skjer dessverre i alle deler av samfunnet. De fleste overgripere er voksne menn, og overgriperen er vanligvis en voksen som barnet har tillit og nære relasjoner til. Det maktmisbruket som utøves og tillitsbruddet som dermed oppstår, fører til at det seksuelle overgrepet blir ekstra ille.
Seksuelle overgrep i nære relasjoner blir som om det misbrukte barnet skulle bo sammen med den såkalte "Lommemannen", treffe han to ganger i uken på fotballtrening eller ukentlig i kirken.
Det er voksnes ansvar å forebygge seksuelle overgrep mot barn, og gjøre det tryggere for barn å vokse opp. Den katolske kirke har ikke tatt dette ansvaret, men deler av Den katolske kirke har tvert imot nærmest blitt et fristed for pedofile menn. Et sted hvor de kan begå overgrep og bli beskyttet av kirkens opphøyede maktstruktur.
Det er paven og andre katolske kirkeledere sitt ansvar å endre denne overgrepskulturen. Hvis de ikke tar dette ansvaret nå, er tiden overmoden for nye ledere i Den katolske kirke.
Se også bloggposten: De mørke rom
Les mer om: barn, overgrep, pedofili, vatikanet, prest, paven, pedofil
Si din mening (28)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
7. april 2010
Norge ser ikke ut til å være noe unntak i den katolske overgrepsskandalen som rulles opp i land etter land. Tidligere katolske biskopen i Trondheim, Georg Müller, er nå under politietterforskning som følge av seksuelle overgrep mot en tidligere altergutt.
Lederen for de romersk katolske kardinalene mener den katolske kirken er utsatt for sladder. Fader Raniero Cantalamessa, som også er Vatikanets egen predikant og dermed den eneste som kan predikere for pave Benedikt, sammenligner kritikken av paven for håndteringen av anklagene om overgrep mot barn, med jødeforfølgelsene.
Dette er eksempler på at fremtredende ledere for den katolske kirken, ikke har forstått alvoret i overgrepsskandalen. De synes å være mer opptatt av å forsvare seg selv og inngrodde maktstrukturer, enn å viser omsorg overfor de som er utsatt for overgrep, og forhindre nye overgrep mot barn.
Illustrasjon: By Mats60 tilgjengelig under CC 2.0 lisens
Jeg skrev om dette i påsken i bloggposten "Paven kler det ikke", og jeg må si jeg er overrasket over en del av kommentarene som har kommet på denne bloggposten. Noen av kommentarene bagateliserer til og med seksuelle overgrep mot barn.
Noen hevder også at det er media som er skyld i stormen som den katolske kirke nå opplever. Det er selvfølgelig ikke korrekt. Den katolske kirke må selv ta ansvar for at den har kommet opp i denne situasjonen.
Jeg er veldig glad for at store deler av media de siste årene har rettet et kritisk søkelys mot maktmenneskene i den katolske kirke. Den katolske kirke har i århundrer vært en mektig organisasjon som har kunne operere uten kritisk innsyn utenfra. Misbruk av makt og misbruk av tillit har kunne foregå i de mørke rom.
Overgrepskulturen som har preget deler av den katolske kirken, viser at det er på høy tid at luftes ut av de mørke rom. Tiden hvor seksuelle overgrep mot barn kunne dekkes over og dysses ned, går forhåpentligvis mot slutten.
Se også bloggposten: Barna blir slått, og glemt
Les mer om: barn, overgrep, pedofili, vatikanet, prest, paven
Si din mening (16)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
18. juni 2009
En undersøkelse gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at mange krisesentre i Norge nedprioriterer barna som bor på sentrene. Rapporten viser iflg P4 at barna sviktes av krisesentrene, og at det er mangel på aktivitetstilbud og fysisk tilrettelegging som lekerom og samtalerom.
Dette er er meget urovekkende opplysninger.
For det første så viser forskning av barn som opplever at mor systematisk blir utsatt for psykisk eller fysisk vold, selv tar like stor psykisk skade av voldsutøvelsen, som det mor gjør. Mange av barna har i tillegg selv blitt utsatt for vold.
For det andre så bor det svært mange barn på krisesentre rundt om i Norge. På Vest Agder Krisesenter, som jeg selv kjenner godt etter å ha sittet i styret i en årrekke, så hadde senteret i fjor totalt 9 149 overnattingsdøgn. Av disse representerte barn 44,5%. Det var altså 4 077 overnattingsdøgn bare i Vest Agder av barn som, sammen med sin mor, måtte søke beskyttelse på et Krisesenter fordi far eller en annen mann, var ute etter å skade de.
Vest Agder Krisesenter er et av de sentrene som har hatt fokus på barna over lang tid. Det er ansatt egne miljøarbeidere, etablert lekerom og nylig også ansatt en person som er ansvarlig for det barnevernfaglige tilbudet. Dette har vært mulig fordi kommunene i Vest Agder og Staten sammen har prioritert senteret og gitt det gode økonomiske driftsrammer.
Resultatene av undersøkelsen viser at det nå er på høy tid at alle kommuner i Norge er sitt ansvar bevisst overfor krisesentrene. Situasjonen mange krisesenterbarn nå opplever, er uakseptabel.
Kommunene må prioritere finansiering av det krisesenteret de har ansvar for. Alle kommuner har nemlig ansvar for å ha en krisesenterberedskap, og vanligvis er det et regionalt eller fylkesvis krisesenter som løser oppgaven for den enkelte kommune. Men krisesenteret kan ikke gi et bedre tilbud enn det kommunene gir de mulighet for å tilby.
Kommunens økonomiske bidrag utløser automatisk statlig finansiering (20/80 kommune/stat). Det er derfor den enkelte kommune som sitter med nøkkelen, og som kan sørge for at de krisesentrene som pr i dag ikke har økonomi til å gi et akseptabelt tilbud til barna, får mulighet til det.
Krisesenterbarna er barn som allerede er sviktet av en sine nære. De fortjener ikke å bli sviktet også av det offentlige.
----
Se også bloggposten "Hvorfor låser vi inne barne som blir slått?".
Les mer om: krisesenter, barn, vold, omsorgsvikt
Si din mening (31)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post