15. november 2009
Jeg var blant de siste som ankom hotellet hvor bransjemøtet skulle avholdes. Dette var noen få år etter at jeg hadde startet Stormberg i 1998, og det skulle bli mitt første møte med sportsbransjeforeningen Norspo.
Da jeg svingte inn på hotellet parkeringsplass med min gamle Ford Sierra, husker jeg at jeg la merke til alle de flotte og kostbare bilene. Jeg hadde den eneste hvite bilen blant de rundt 50 parkerte bilene, og min var definitivt den eneste med rustmerker.
Etter at den formelle møtedelen var avsluttet for dagen, skulle det være en sosial sammenkomst og middag på kvelden, før en ny arbeidsøkt neste formiddag.
Jeg kjente knapt noen av medlemmene i bransjeforeningen, så når folk samlet seg i baren før middagen, gikk jeg bort for å hilse på administrerende direktør i Norrøna Sport. Han var en av de få jeg kjente fra før.
Jeg strakte fram hånda, og sa "Takk for sist". "Hvem er du?", fikk jeg som svar. "Jeg er Steinar Olsen fra Stormberg" sa jeg litt forundret. "Stormberg, hva driver dere med?", var svaret fra administrerende direktør. "Vi lager turtøy, og jo en av dine konkurrenter.." sa jeg.
Jeg var ikke lenger forundret, men forstod at han ikke var spesielt interessert i å snakke med meg. Det ble derfor ikke sagt noe mer, og jeg gikk videre og fant meg et bord i restauranten.
Før jeg startet Stormberg drev jeg flere butikker, blant annet en sportsbutikk som var en av Norrønas største forhandlere på Sørlandet. Jeg mislyktes med butikksatsingen, og i forbindelse med betalingsproblemer for sportsbutikken min, hadde jeg hatt en del kontakt med vedkommende administrerende direktør, som var økonomisjef i Norrøna på den tiden jeg drev butikk. Dette var årsaken til at jeg kjente han selv om jeg var ny i bransjeforeningsammeheng.
Da den faglige delen var over neste formiddag, og mens de andre lederne for sportsvirksomhetene gikk til lunch, sjekket jeg ut fra hotellet for å komme raskest mulig tilbake på kontoret for å jobbe videre.
Humøret var på topp da jeg svingte ut fra parkeringsplassen. Jeg hadde fått bekreftelsen på at jeg virkelig var inne på noe riktig med Stormberg: Når en av våre største konkurrenter, og en av de dyktigste og eldste aktørene i bransjen, følte Stormbergs satsing som så brysom at deres administrerende direktør oppførte seg slik mot meg, så var det tydelig at vi var på rett spor.
Vår satsing på funksjonelt turtøy til familievennlige priser, og det arbeidet vi hadde startet med å redusere prisnivået på turtøy i Norge, var tydeligvis noe som ikke falt i god jord hos de store og etablerte i sportsbransjen.
Det hjalp også på humøret at jeg kjørte ut mellom alle de dyre bilene på parkeringsplassen. Her var det mange som hadde tjent mye penger - lenge. En bransje overmoden for en utfordrer!
****
Selv om mitt første møte med bransjeforeningen ikke var spesielt hyggelig, må jeg presisere at de aller fleste sportsbransjefolk jeg har møtt i årene som fulgte, inkludert Norrøna sin nåværende leder, har vært hyggelige mennesker som er vant til å konkurrere, og som gjør det i god sportsånd.
Les mer om: grûnder, utfordrer, norspo, sportsbransjen, nedtur, opptur
Si din mening (6)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
21. juli 2009
Jeg startet med to tomme hender som 16 åring. Etter 10 år med beinhard jobbing, var hendene fortsatt tomme. Mer enn tomme.
Helt siden jeg var 12 år har jeg drømt om å drive egen virksomhet. Mitt første prosjekt var da jeg i 1986 kjøpte det uinnredete loftet mine foreldre eide, bygde det om til en liten leilighet og solgte det videre.
Pengene jeg tjente på loftsleiligheten, investerte jeg i nye ombyggingsprosjekter. Den lille eiendomsvirksomheten drev jeg mens jeg bodde hjemme på gutterommet og gikk på videregående skole.
Ettervirkningene av børskrakket i 1987 og lånerenten som steg og steg på slutten av 1980 tallet, medførte et krakk også i eiendomsmarkedet. Jeg tapte alt jeg hadde tjent, og mer til. Min første forretningsvirksomhet hadde mislyktes, totalt.
Da jeg var ferdig med videregående skole, avtjente jeg verneplikten. Siden jeg hadde masse gjeld, fikk jeg mulighet til å avtjene mesteparten av førstegangstjenesten på et kystfort nær hjemstedet. På kveldstid planla og forberedte jeg mitt neste prosjekt, som skulle være oppstart av sportsbutikken GreenField. Den lille butikken på ca 40 kvm ble åpnet sommeren 1991, få uker etter at jeg dimitterte.
Jeg hadde en god start og butikken gikk med overskudd de første årene. Pengene jeg tjente, investerte jeg i nye butikketableringer. Først i Kristiansand, deretter i Stavanger og Trondheim.
Jo flere butikker som ble startet, jo dårlige ble resultatene. Jeg klarte ikke å fjernstyre butikkene, og den lille kjeden på fem butikker var altfor liten til å oppnå stordriftsfordeler. Kostnadene vokste mer enn inntektene, og egenkapitalen jeg hadde opparbeidet meg de første årene, forsvant med underskuddene som bygde seg opp fra midten av 1990 tallet.
Det gikk etter hvert skikkelig ille, og resultatet av butikkvirksomheten min var at jeg måtte begjære flere av butikkene konkurs. Totalt gikk fire av selskapene konkurs, og de andre ble avviklet. Ingen av butikkene viste seg på sikt å være levedyktige. Konkursene førte til en rettstvist med konkursboet til de fallerte butikkene. En rettstvist som etter hvert endte opp med at vi inngikk et rettsforlik.
Jeg hadde ett selskap igjen fra butikkvirksomheten. Uten noen særlig drift, men med milliongjeld til bank og til butikkenes konkursbo. Blant annet for å få til langsiktige betalingsavtaler med mine kreditorer, gikk jeg inn og personlig garanterte for store deler av det gjenværende selskapets milliongjeld.
Ikke det at min personlige kausjon var særlig verdifull for kreditorene, for jeg hadde praktisk talt ingen verdier privat heller. Pengene jeg hadde tjent i de gode årene, hadde jeg tapt når butikkene gikk over ende. Greit nok, for det var mitt ansvar at butikkene ikke klarte seg. Jeg hadde ikke vært flink nok, og jeg hadde gjort masse feil.
Jeg hadde i over 10 år jobbet omtrent dag og natt, men hadde likevel for andre gang mislyktes totalt i min forretningsvirksomhet.
Å gi opp drømmen om å drive egen virksomhet, var imidlertid ikke noe alternativ. Jeg hadde en familie jeg skulle forsørge og en milliongjeld jeg skulle betjene.
Det som ble redningen i mitt økonomiske mareritt, var oppstarten av Stormberg i 1998. På grunn av den gode mottakelsen mitt tredje forsøk på å starte egen virksomhet fikk fra folk over hele landet, har denne virksomheten vist seg å være levedyktig. Vi har hatt overskudd i 10 av 11 år, og omsetningen har vokst for hvert år. Endelig en virksomhet andre ikke taper penger på. Endelig en opptur!
Jeg fikk en 20 års nedbetalingsplan med banken etter min mislykkede butikkvirksomhet. Konkursboet etter butikkene inngikk jeg en 8 års, rentefri nedbetalingsavtale med. På grunn av at Stormberg tjente penger, klarte jeg imidlertid å nedbetale milliongjelden allerede etter fem år.
Det var en fantastisk følelse da jeg for noen år siden kunne innbetale siste avdrag til mine gamle kreditorer. Jeg hadde gått på trynet, men nå var jeg en fri mann!
Det var tungt når det stormet som verst og jeg slet i de bratte motbakkene, men jeg visste jeg aldri ville gi opp. Og derfor visste jeg også at jeg til slutt ville nå målet. Selv om det i perioder var få som hadde tro på meg, mistet jeg aldri selv troen.
Jeg har lært mye av nedturene mine, og jeg har fått så mye fortjent juling opp igjennom at jeg husker det godt. Jeg glemmer aldri hvor jeg kommer fra, og det gjør at beina mine er der de skal være. Godt plantet på jorda.
Les mer om: grûnder, konkurs, nedtur, opptur
Si din mening (27)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post