3. august 2010
Barn i fattige familier opplever ofte at de ikke kan delta i samfunnet på samme måte som sine jevnaldrende. Enkelte vil mene at så lenge barna bor trygt, har nok mat og kan gå på skole, så er det ikke problemetisk at de ikke kan reise på ferie, gå på kino eller være med på klassetur.
Den sosiale eksklusjonen som mangelen på deltakelse i samfunnet kan føre til, gjør noe med et barn, og fokus på barnefattigdomen i Norge er derfor viktig.
I offisielle statistikker, defineres en barnefamilie som fattig dersom familiens inntekt er lavere enn 60% av en gjennomsnittlig familieinntekt.
Ifølge en rapport fra Fafo, lever rundt 85 000 norske barn i fattige familier. Rapporten Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon, konkludere med at barnefattigdommen er økende i Norge. Økende i det landet vi er stolte av å kalle et av verdens beste land å bo i.
Som det rike landet Norge er, så er vi, i motsetning til mange andre land, i den heldige situasjonen at vi virkelig kan gjøre noe med fattigdommen i eget land.
Et rausere arbeidsliv og bedre tilgang til arbeidsmarkedet for mennesker som ofte faller utenfor, er en absolutt nøkkel for å redusere fattigdommen. Gjøres det ikke noe med dette, så vil forskjellene og fattigdommen i Norge fortsette å øke.
Se også bloggposten: Fattigdomsambassadør og trenger ditt råd
Les mer om: barn, fattigdom, fafo, eksklusjon
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
24. mai 2010
Ifølge en rapport fra Fafo, lever rundt 85 000 norske barn i fattige familier. Rapporten Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon, konkludere med at barnefattigdommen er økende i Norge. Økende i det landet vi er stolte av å kalle et av verdens rikeste land og beste land å bo i...
I offisielle statistikker, defineres en barnefamilie som fattig dersom familiens inntekt er lavere enn 60% av en gjennomsnittlig familieinntekt.
Barn, unge og voksne som pga mangel på inntekt, ikke kan delta i samfunnet på vanlig måte, faller ofte inn under fattigdomsbegrepet i Norge.
Dersom småbarnsforeldre ikke har råd til å la barna gå på SFO, dersom en enslig forsørger ikke har råd til å lage en fullverdig middag til barnet sitt, men serverer Grandiosa på fjerde dagen, dersom en familie ikke har penger til å reise på ferie, dersom et barn ikke har penger til å gå på kino eller delta i idrettslaget pga kontingenten som skal betales, vil de i Norge ofte falle inn under fattigdomsdefinisjonen.
Blir det feil å snakke om fattigdom i Norge, når det på verdensbasis dør rundt 18 000 barn hver eneste dage pga fattigdom? Har vi i Norge en luksusfattigdom som egentlig dreier seg mest om høye materielle forventninger som ikke innfris?
Har du eksempler på fattigdom fra "verdens beste land"? Hva kan det bety for den enkelte å leve i fattigdom i Norge? Hva kan gjøres for å redusere den norske fattigdommen?
Se også bloggposten: Fattigdomsambassadør og trenger ditt råd
Les mer om: fattigdomsåret, inkluderende samfunn, ambassadør, luksusfattigdom, barn
Si din mening (11)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
22. mai 2010
Det er en sterk og imponerende kultur i Norge for frivillig arbeid. Frivillig arbeid defineres ofte som frivillig innsats på ikke-kommersiell basis. Ifølge SSB står frivillig sektor for en ubetalt arbeidsinnsats som årlig tilsvarer mer enn 180 000 årsverk.
Jeg har ofte latt meg imponere over engasjementet og innsatsen frivillige i humanitære organisasjoner, idrettsklubber og andre foreninger og lag står for. Den frivillige innsatsen betydning for barn og unge, ja for hele Norge, kan ikke overvurderes.
Frivillig arbeid er også positivt for dem som utøver den frivillige innsatsen. Det å gjøre noe for andre, er å gjøre noe for seg selv.
Se også bloggposten: Et inkluderende samfunn
Les mer om: frivillig arbeid, sosialt engasjement, inkluderende, idrett, fotball, barn, unge
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
6. mai 2010
Dagbladet Magasinet var på besøk hos Stormberg i dag for å lage en sak på vårt samfunnsengasjement og bedriftskultur. De snakket med en del Stormbergere, var med i lunchen og var "flue på veggen" under en del av mine møter.
På ettermiddagen ble de med meg på tur i bymarka, men det var et sted de ikke fikk lov til å være med...
Se også bloggposten: Ansikter du ikke vil få se
Les mer om: dagbladet, tur, ledelse, bymarka, barn
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
10. april 2010
Den katolske kirkes hemmelighold av seksuelle overgrep mot barn, pavens beskyttelse av overgripere og kirkens bevisste valg om å unnlate å gå til politiet ved mistanke av eller konstatering av overgrep, er ikke bare en unnlatelsessynd, det kan være straffbart.
For Vatikanet og mange av maktpersonene i Den katolske kirke, synes det viktigere å forsvare og beskytte seg selv, enn å vise omsorg overfor barna som er blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Mange barn som er utsatt for seksuelle overgrep har skyldfølelse: Er det jeg som har gjort noe galt? Er det min skyld det som skjedde?
Mange barn opplever å ikke bli trodd. Det er en av årsakene til at mange voksne velger små barn som sine overgrepsoffer. "Det er bare et barn. Hvem vil tro barnet? Barnet vil trolig ikke våge fortelle om det en gang. Barnet er lett tilgjengelig, og kan ikke forsvare seg slik en voksen ville kunne gjøre".
Seksuelle overgrep mot barn skjer dessverre i alle deler av samfunnet. De fleste overgripere er voksne menn, og overgriperen er vanligvis en voksen som barnet har tillit og nære relasjoner til. Det maktmisbruket som utøves og tillitsbruddet som dermed oppstår, fører til at det seksuelle overgrepet blir ekstra ille.
Seksuelle overgrep i nære relasjoner blir som om det misbrukte barnet skulle bo sammen med den såkalte "Lommemannen", treffe han to ganger i uken på fotballtrening eller ukentlig i kirken.
Det er voksnes ansvar å forebygge seksuelle overgrep mot barn, og gjøre det tryggere for barn å vokse opp. Den katolske kirke har ikke tatt dette ansvaret, men deler av Den katolske kirke har tvert imot nærmest blitt et fristed for pedofile menn. Et sted hvor de kan begå overgrep og bli beskyttet av kirkens opphøyede maktstruktur.
Det er paven og andre katolske kirkeledere sitt ansvar å endre denne overgrepskulturen. Hvis de ikke tar dette ansvaret nå, er tiden overmoden for nye ledere i Den katolske kirke.
Se også bloggposten: De mørke rom
Les mer om: barn, overgrep, pedofili, vatikanet, prest, paven, pedofil
Si din mening (28)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
7. april 2010
Norge ser ikke ut til å være noe unntak i den katolske overgrepsskandalen som rulles opp i land etter land. Tidligere katolske biskopen i Trondheim, Georg Müller, er nå under politietterforskning som følge av seksuelle overgrep mot en tidligere altergutt.
Lederen for de romersk katolske kardinalene mener den katolske kirken er utsatt for sladder. Fader Raniero Cantalamessa, som også er Vatikanets egen predikant og dermed den eneste som kan predikere for pave Benedikt, sammenligner kritikken av paven for håndteringen av anklagene om overgrep mot barn, med jødeforfølgelsene.
Dette er eksempler på at fremtredende ledere for den katolske kirken, ikke har forstått alvoret i overgrepsskandalen. De synes å være mer opptatt av å forsvare seg selv og inngrodde maktstrukturer, enn å viser omsorg overfor de som er utsatt for overgrep, og forhindre nye overgrep mot barn.
Illustrasjon: By Mats60 tilgjengelig under CC 2.0 lisens
Jeg skrev om dette i påsken i bloggposten "Paven kler det ikke", og jeg må si jeg er overrasket over en del av kommentarene som har kommet på denne bloggposten. Noen av kommentarene bagateliserer til og med seksuelle overgrep mot barn.
Noen hevder også at det er media som er skyld i stormen som den katolske kirke nå opplever. Det er selvfølgelig ikke korrekt. Den katolske kirke må selv ta ansvar for at den har kommet opp i denne situasjonen.
Jeg er veldig glad for at store deler av media de siste årene har rettet et kritisk søkelys mot maktmenneskene i den katolske kirke. Den katolske kirke har i århundrer vært en mektig organisasjon som har kunne operere uten kritisk innsyn utenfra. Misbruk av makt og misbruk av tillit har kunne foregå i de mørke rom.
Overgrepskulturen som har preget deler av den katolske kirken, viser at det er på høy tid at luftes ut av de mørke rom. Tiden hvor seksuelle overgrep mot barn kunne dekkes over og dysses ned, går forhåpentligvis mot slutten.
Se også bloggposten: Barna blir slått, og glemt
Les mer om: barn, overgrep, pedofili, vatikanet, prest, paven
Si din mening (16)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
5. april 2010
Engangsgrill er et praktisk og raskt alternativ når man skal på tur og grille. Det er ikke alltid det passer å sanke ved eller å ta med ved.
Selv om ikke bål lages fra bunnen av, er det viktig å ha med kniven slik at barna kan spikke det vi trenger til grillingen:
Denne dagen ble det pølsegrilling. Enkelt og godt, selv om jeg nok synes Gilde bommet litt med teksten på pakningsfremsiden når de fremhevet at pølsene var laget av "ekte naturtarm". En påminner jeg gjerne kunne vært foruten..:-)
Minner meg om han som sa det var to ting som hadde forandret livet hans: Da han ble far og da han lærte hvordan pølser ble laget!
Her finner du noen spennende turoppskrifter.
Se også bloggposten: Sårbart på høyfjellet
Les mer om: turtips, små turer er også store, barn, grille, pølser
Si din mening (7)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
3. april 2010
Vatikanet føler seg forfulgt etter kritikken som er reist i forbindelse med avsløring av en rekke overgrepssaker.
Fader Raniero Cantalamessa, som også er Vatikanets egen predikant og dermed den eneste som kan predikere for pave Benedikt, sammenligner kritikken av paven for håndteringen av anklagene om overgrep mot barn, med jødeforfølgelsene.
Paven og Vatikanet kler ikke offerrollen. I denne situasjonen burde ikke Paven og hans menn fokusere på å forsvare seg selv eller den katolske kirke.
Faith by JudithK. Tilgjengelig under CC 2.0 lisens
Det forteller mye om hva som er i fokus, når fader Cantalamessa i samme preken sier at han «ikke ville snakke om det barn har vært utsatt for» siden "saken diskuteres intenst alle andre steder."
Det er nettopp barna paven og hans menn bør snakke om. Først og fremst ved at de kommer med en uforbeholden unnskyldning overfor alle barn som er rammet. Dernest ved å bidra til at de som har begått overgrepene blir straffet etter loven. Og deretter ved å fortelle om hva de vil gjøre av endringer i den katolske kirke for å redusere risikoen for nye overgrep.
Skal den katolske kirke komme overgrepene mot barn til livs, vil det selvfølgelig ikke være tilstrekkelig å i all stillhet flytte overgriperen videre til en ny menighet, eller å la de som har vært ansvarlige for å skjule overgrep i en menighet eller bispedømme, få fortsette som kirkens menn.
En slik tankegang er ikke bare kritisk for barna som risikerer seksuelle overgrep, men det er også et stort problem for alle tjenere av den katolske kirke som ikke er overgripere og som ønsker ukulturen til livs.
Hadde paven og hans menn vært mer urolig for barna og mindre for at geistligheten er svertet, så kunne det gitt oss håp om at den katolske kirken virkelig ønsker å ta ansvar og bidra til endringer, i stedet for å håpe at de også denne gangen skal komme unna et kritisk søkelys.
Om ikke Vatikanet selv er klar for dyptgående endringer, så håper jeg at endringen i samfunnet i en mer åpen og gjennomsiktig retning, vil føre til at det blir luftet ut av de mørke rom i den katolske kirke, slik at risikoen for nye overgrep mot uskyldige barn blir redusert.
Katolikker over hele verden fortjener religiøse ledere som er nettopp det, og ikke overgripere eller ledere som lar overgripere få utfolde seg.
Se også bloggposten: Hvorfor låser vi inne barna som blir slått?
Les mer om: barn, overgrep, pedofili, vatikanet, prest, paven
Si din mening (27)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
3. april 2010
Påskeværet var ikke det beste, men mer enn godt nok for en grilltur med familiens yngste. Vi grillet pølser, men plutselig var det noe som manglet..
Her kan du se påskeharen som hjelper til når skituren blir litt for lang:-)
Se også bloggposten: Derfor sier vi at små turer er også store
Les mer om: små turer er også store, turtips, barn, påskeharen, grille, skitur
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
13. mars 2010
De minste barna har lite begrep om risiko knyttet til høy fart i alpinbakken. Derfor er en skisele kjempeflott å bruke når man skal renne på ski med familiens yngste.
Se også bloggposten: Derfor sier vi at små turer er også store
Les mer om: skiglede, alpint, ski, hjelm, barn, skisele
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
5. februar 2010
Så skjedde det. Etter å ha holdt et hundretalls foredrag de siste par årene, måtte jeg i dag melde avbud til dagens foredragsavtale.
Et av barna mine ble syk i går kveld, og etter en våkenatt for kona mi sendte jeg på morgenkvisten melding til konferansearrangøren om at jeg ikke kunne ta den planlagte turen til Trondheim og Norsk Tjenestemannslag sin jubileumskonferanse. Jeg valgte å være hjemme med sykt barn.
Jeg har frem til nå vært heldig i forhold til helsen min. Siden jeg startet for meg selv som 16 åring, har jeg bare vært to dager borte fra jobb grunnet sykdom. Jeg har imidlertid vært borte mange dager i forbindelse med at barna mine har vært syke.
Manon malade by Spigoo. Tilgjengelig under CC 2.0 Generic
Det har ikke gitt meg dårlig samvittighet. Men her er jeg ikke representativ. Jeg er eier, arbeidsgiver og leder. Når jeg er borte fra jobb, så "går det ikke ut over andre". Jobben må jeg selv gjøre uansett, og i den grad fraværet mitt koster noe, så er det jeg som arbeidsgiver som tar regningen.
Det er akseptert å være borte fra jobben når barna er syke, og jeg har i forskjellige sammenhengen fremhevet nettopp dette poenget til mine medarbeidere. Familien skal komme først. Likevel vet jeg at mange føler det ubehagelig å være borte fra jobb når barna er syke. Mange får dårlig samvittighet.
Jeg ble minnet om denne følelsen i dag. Jeg fikk mer enn et snev av dårlig samvittighet overfor dem jeg hadde foredragsavtale med. Jeg vet at jeg valgte riktig når jeg valgte å være hjemme med sykt barn, likevel så føles det ubehagelig å ikke kunne følge opp de forpliktelsene jeg hadde overfor konferansearrangøren.
Etter å ha vært arbeidsgiver i over 20 år, vet jeg at mange tenker på samme måte når de må være borte fra jobb grunnet egen eller barns sykdom. De vet at sykefraværet er akseptert og en rettighet de har, likevel føles det for de aller fleste arbeidstakere ubehagelig å være borte fra jobb. De får dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver og arbeidskollegaer.
Kanskje noe å tenke på for de som hevder at det høye sykefraværet i samfunnet skyldes dårlig arbeidsmoral og mangel på pliktfølelse...
Se også bloggposten: Sykt om fravær
Les mer om: sykefravær, arbeidsgiver, barn, egenmelding, sykemelding, inkluderende arbeidsliv, ledelse
Si din mening (4)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
30. desember 2009
Jeg fortalte i en tidligere bloggpost om at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFdir) hadde kuttet i statstilskuddet øremerket barna som bor på Vest Agder Krisesenter. Oppsiktsvekkende når vi vet hvor viktig et godt tilbud er for voldsutsatte barn som må søke beskyttelse på et krisesenter.
Krisesenteret klagde på direktoratets avgjørelse, og klagen første heldigvis frem! Krisesenteret får likevel beholde den delen av statstilskuddet som var øremerket forsterket tilbud til barna.
BUFdir har gjennom klagebehandlingen kommet til at "det utvidede tilbudet til barna ved senteret ikke er et barnehagelignende tilbud, og at tilbudet dermed ikke faller inn under kommunens ansvarsområde". En god avgjørelse fra direktoratet og virkelig gladmelding for krisesenteret.
Jeg er ikke overrasket over utfallet av klagerunden. Det som overrasker meg er at dette i det hele tatt ble en sak, og at det direktoratet som har et spesielt ansvar for barn, kunne skape en slik usikkerhet om dette viktige tilbudet.
Dette dreier seg om barn som har opplevd grov omsorgsvikt, og som ikke er trygge når de bor i eget hjem. De må sammen med mor søke beskyttelse på et krisesenter. Hvis det er noe disse barna ikke trenger, så er det usikkerhet. De trenger tvert imot stabilitet og mest mulig trygge rammer.
Her kan du se bakgrunnen for saken: Staten motarbeider krisesenterbarna
Se også bloggposten: Glede i krise
Les mer om: krisesenter, barn, samfunnsengasjement, omsorgsvikt
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
24. desember 2009
Det er mye glede å se på et krisesenter. Mye smil og latter, og mange som tilsynelatende ser fornøyde ut. Tatt i betraktning at kvinnene og barna som bor på et krisesenter har måttet rømme fra eget hjem, etter at de over lang tid har vært utsatt for grov vold og mishandling, så kan dette kanskje virke som et paradoks. Hvordan kan de uttrykke så mye glede i en slik krisesituasjon?
Barn som blir slått, seksuelt misbrukt eller på andre måter opplever grov omsorgsvikt, og kvinner som lever med psykisk og/eller fysisk vold over lang tid i sitt eget hjem, er skadet og ofte traumatiserte. Noen er skadet for livet. Andre kan bli friske, men trenger lang tid og god oppfølging.
Når mange av barna og kvinnene, til tross for skadene de er blitt påført, likevel uttrykker så mye smil og glede, så er det nok ikke noe paradoks. Oppholdet på krisesenteret er i seg selv en seier. Kvinnene har klart å bryte ut av et voldelig forhold. Krisesenteret er for mange et første og viktig steg bort fra en hverdag fylt av frykt og vold. Mange føler seg trygge for første gang på veldig, veldig lenge.
Som en av de små guttene som bor på krisesenteret sa tidligere i dag: "I år gleder jeg meg til jul, for nå er jeg ikke redd."
Her kan du møte daglig leder Guri Wold og se Vest Agder Krisesenter pyntet til fest på julaften.
Hjelpetelefoner for voksne. Alarmtelefon for barn og unge: 116 111.
Se også bloggposten: God Jul og God Rus.
Les mer om: rus, alkohol, jul, barn, krisesenter, omsorgsvikt
Si din mening (1)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
24. desember 2009
Det er julaften, og jeg er i denne videobloggen på vei inn på Vest Agder Krisesenter. Krisenteret ligger på en hemmelig adresse, og innenfor bor det i dag 35 barn og mødre som har vært utsatt for vold og som har måtte søke beskyttelse.
Senere i dag publiserer jeg en bloggpost om julefeiringen inne på senteret.
Se også bloggposten: Staten motarbeider krisesenterbarna.
Les mer om: krisesenter, barn, jul, samfunnsengasjement
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
23. desember 2009
Det er lille julaften og dagen før dagen. De siste innkjøpene gjøres, mange er stresset, men de aller fleste jeg treffer ser ut til å være glade og forventningsfulle til julehøytiden som snart er i gang.
Julen er kanskje først og fremst barnas høytid. Pakker, juletre, julenisse, forventninger, tid med familien og fri fra barnehage og skole.
Men ikke alle barn gleder seg til jul. I Norge er det over 200 000 barn som gruer seg til julehøytiden. Hovedårsaken er like enkel som den er tragisk: Foreldrenes alkoholforbruk.
Barna føler seg ofte utrygge som følge av foreldrenes alkoholbruk. Julen er for mange barn høytiden for skuffelser og brutte forventninger.
Denne julen bor det også flere hundre barn på krisesentre rundt om i Norge. Mødre og barn som har måtte søke tilflukt på et krisesenter for å få beskyttelse fra en voldelig far eller andre i sine nære relasjoner.
Mange barn og kvinner som lever i nære relasjoner hvor rusmisbruk og fysisk og/eller psykisk vold er en del av hverdagen, føler seg alene. De føler at de ikke blir sett og de føler ofte at det er deres egen feil at de blir utsatt for vold.
Familievold er noe som rammer familier i alle samfunnslag. De færreste som utsettes for vold i nære relasjoner, ender opp på et krisesenter. Mørketallene er store.
Familievold, ofte kombinert med alkoholmisbruk, pillemisbruk eller annen rusmisbruk, er et tabubelagt område i Norge. Derfor er det så viktig at det blir fokus på denne skyggesiden av samfunnet.
Kanskje kan vi håpe på at det neste jul er færre barn som gruer seg og føler seg utrygge når Sølvguttene synger jula inn?
***
Alarmtelefon for barn og unge: 116 111.
Se også bloggposten: Barna blir slått, og glemt.
Les mer om: rus, alkohol, jul, barn, krisesenter, vold, omsorgsvikt
Si din mening (2)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
12. september 2009
Jeg har i en tidligere bloggpost skrevet om kritikken som ble rettet mot en del av landets krisesentre i forbindelse med en undersøkelse Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, utførte på oppdrag fra Barne- og likestillingsministeren. Kritikken gikk på at mange av krisesentrene gav et for dårlig tilbud til barna som må bo på krisesentrene.
Nedenfor skal du få historien om hva direktoratet som er underlagt Barne- og likestillingsministeren, har gjort overfor et av de krisesentrene som har forsøkt å gi et godt tilbud til krisesenterbarna.
Vest Agder Krisesenter er et av de krisesentrene som i mange år har hatt fokus på å gi barna et så godt tilbud som budsjettrammene tillater. Senteret har blant annet leke- og aktivitetsrom, miljøarbeidere og utvendige lekearealer som er sikret med høye gjerder og sikkerhetskameraer. I februar 2009 ble det dessuten ansatt en barnefaglig ansvarlig for ytterligere å styrke tilbudet til barna som sammen med mor har måtte søke tilflukt på krisesenteret.
Stor var overraskelsen når jeg og resten av styret ble informert om at Vest Agder krisesenter hadde mottatt et brev fra Barne- Ungdom- og Familiedirektoratet (BUFdir), med informasjon om at de hadde redusert senterets tilskudd for 2009 med kr 330 297,-, hvorav kr 200 000,- gjelder penger avsatt til pedagogisk tilbud til barn.
Begrunnelsen fra BUFdir for tilskuddskuttet var at det tilbudet krisesenteret gir barna "innholdsmessig fremstår som et barnehagelignende tilbud". BUFdir mener de ikke skal finansiere et slikt pedagogisk tilbud. De skriver videre at barnehagetilbud er et kommunalt ansvar.
Barna som bor på krisesentre har behov for aktivitets- og velferdstilbud. Tilbudet skal ikke bare gis på dagtid, men også på kveldstid, i helger og høytider. Mange av de barna som bor på krisesentre kan, blant annet av sikkerhetsmessige årsaker, ikke gå i barnehage slik som barn som bor i egne hjem kan.
Tilbud som lekeplasser, fritidsklubber, kino og øvige kulturtilbud er heller ikke en selvfølge for barna som bor på et krisesenter. Det er derfor det er så viktig for krisesenteret å kunne gi et godt tilbud til barna som bor der. Et godt tilbud innebærer trygge aktivitetstilbud både med pedagogisk innhold og fritids/aktivitetstilbud uten pedagogisk innhold.
I 2008 bodde det 105 barn på Vest Agder Krisesenter i til sammen 4077 døgn. Det betyr at hvert barn i gjennomsnitt bodde 39 døgn på senteret, og at det i gjennomsnitt bodde 11 barn på krisesenteret hver dag. Av de 105 barna var 51 barn 5 år eller yngre.
Antall barn som må søke beskyttelse på Vest Agder krisesenter er dessverre ikke blitt mindre i år. Spørsmålet er hvor lenge vi kan opprettholde tilbudet til barna nå som BUDdir og staten har kuttet i tilskuddet. Det føles nærmest som om staten motarbeider krisesenterbarna. Ledelsen ved krisesenteret har sendt klage, men klagen er ikke behandlet ennå.
Forstår virkelig ikke fagfolkene i barnedirektoratet at krisesenterbarna trenger et kvalitetsmessig godt tilbud, og at mange av barna av sikkerhetsmessig årsaker ikke kan benytte seg av det kommunale barnehagetilbudet?
Barna som bor på krisesenter har selv blitt utsatt for vold fra en av sine nærmeste, eller har opplevd at mor systematisk er blitt utsatt for vold. De har opplevd grov omsorgssvikt. De fortjener ikke å bli sviktet på ny.
Les mer om: krisesenter, barn, vold, omsorgsvikt
Si din mening (6)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
27. juni 2009
Også denne sommeren er det flere hundre barn i Norge som må bo på et Krisesenter. Et krisesenter de har flyktet til for å få beskyttelse fra far eller en annen person som er ute etter å skade de eller drepe de.
Det er vanskelig å forstå at det er slik, men dette er dessverre en del av virkeligheten i Norge. Jeg har fått mange overraskelse i løpet av de årene jeg har sittet i styret til Vest Agder Krisesenter. Overgrep, fysisk og psykisk vold som systematisk og over lang tid utøves overfor mor og barn er dessverre en del av hverdagen for altfor mange.
Det er et tankekors at mens mor og barn som utsettes for vold og overgrep må søke tilflukt på et krisesenter, så kan den som utøver volden som regel fortsette å bo trygt i sitt eget hjem. Barna låses inne, mens voldsmannen kan gå fritt omkring.
Det er kun et fåtall av voldsutøverne som får en dom mot seg. Mange saker blir ikke anmeldte engang, og av de sakene som kommer i rettsapparatet, så er det en rekke saker som ikke ender med fengsling.
Men det finnes lyspunkter. Kristiansand Tingrett avsa en interessant dom i en voldssak hvor det ikke var grunnlag for fengsling over lang tid. En dom som gjorde at mor og barn kunne føle en viss trygghet selv om voldsmannen ikke satt bak lås og slå.
Hva mener du må til av endringer for at ikke krisesentre også i fremtiden skal fylles opp av voldsutsatte mødre og barn?
Si din mening og delta i debatten her: Barna blir slått, og glemt.
Les mer om: krisesenter, barn, vold, omsorgsvikt
Si din mening (0)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
20. juni 2009
Vi er kommet til midten av juni, og har allerede hatt mange deilige sommerdager. Min familie kan dra ut på tur når vi har tid og lyst. Slik er det ikke for alle.
På slutten av 90-tallet ble jeg valgt inn i styret til Vest Agder Krisesenter. Før dette, kjente jeg lite til krisesenterbevegelsen. Jeg hadde aldri trodd at det i Norge var så mange kvinner og barn som hvert år måtte søke beskyttelse på et krisesenter. Beskyttelse fra en mann, som oftest familiemedlem, som systematisk utøvde fysisk og/eller psykisk vold.
Antall kvinner og barn som er brukere av de omkring 50 krisesentrene som eksisterer i Norge, har økt kraftig siden slutten av 90-tallet. Bare i Vest Agder Krisesenter var det i 2008 212 beboere. 105 kvinner og 107 barn. Antall overnattingsdøgn har aldri vært så mange som i 2008.
Barn som bor på et krisesenter, lever i en tildels isolert tilværelse. Det er ofte mangel på aktivitetstilbud for barna. Noe av pengene fra Stormbergs 1% bidrag, har i flere år derfor vært brukt på aktivitets- og velferdstilbud på flere krisesentre rundt forbi i Norge. Det arrangeres også dagsturer i skog og mark, ved sjøen og på fjellet, for barna og de voksne.
Selv om disse turene har vært arrangert over flere år, har du aldri lest om disse i media. Tidspunkt og sted for disse turene holdes hemmelige av hensyn til barna og mødrenes sikkerhet.
Det stedet i verden et barn skal kunne føle seg tryggest, er hjemme hos mor eller far. For mang tusen norske barn er det ikke slik. De lever i konstant frykt, og noen av de må søke tilflukt og beskyttelse på et krisesenter. Til og med når de skal ut på tur, så må det skje i hemmelighet, slik at de ikke blir utsatt for vold.
Det paradoksale for de som bor på et krisesenter, er at det er voldsofferet som opplever en begrensning i sin frihet, og ikke den som utøver volden. Den som utøver volden bor fortsatt i sitt hjem og kan gå ut på tur når han måtte ønske.
----
Se ogs bloggposten "Barna blir slått, og glemt", og følg debatten der.
Les mer om: krisesenter, barn, vold, omsorgsvikt
Si din mening (5)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
18. juni 2009
En undersøkelse gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at mange krisesentre i Norge nedprioriterer barna som bor på sentrene. Rapporten viser iflg P4 at barna sviktes av krisesentrene, og at det er mangel på aktivitetstilbud og fysisk tilrettelegging som lekerom og samtalerom.
Dette er er meget urovekkende opplysninger.
For det første så viser forskning av barn som opplever at mor systematisk blir utsatt for psykisk eller fysisk vold, selv tar like stor psykisk skade av voldsutøvelsen, som det mor gjør. Mange av barna har i tillegg selv blitt utsatt for vold.
For det andre så bor det svært mange barn på krisesentre rundt om i Norge. På Vest Agder Krisesenter, som jeg selv kjenner godt etter å ha sittet i styret i en årrekke, så hadde senteret i fjor totalt 9 149 overnattingsdøgn. Av disse representerte barn 44,5%. Det var altså 4 077 overnattingsdøgn bare i Vest Agder av barn som, sammen med sin mor, måtte søke beskyttelse på et Krisesenter fordi far eller en annen mann, var ute etter å skade de.
Vest Agder Krisesenter er et av de sentrene som har hatt fokus på barna over lang tid. Det er ansatt egne miljøarbeidere, etablert lekerom og nylig også ansatt en person som er ansvarlig for det barnevernfaglige tilbudet. Dette har vært mulig fordi kommunene i Vest Agder og Staten sammen har prioritert senteret og gitt det gode økonomiske driftsrammer.
Resultatene av undersøkelsen viser at det nå er på høy tid at alle kommuner i Norge er sitt ansvar bevisst overfor krisesentrene. Situasjonen mange krisesenterbarn nå opplever, er uakseptabel.
Kommunene må prioritere finansiering av det krisesenteret de har ansvar for. Alle kommuner har nemlig ansvar for å ha en krisesenterberedskap, og vanligvis er det et regionalt eller fylkesvis krisesenter som løser oppgaven for den enkelte kommune. Men krisesenteret kan ikke gi et bedre tilbud enn det kommunene gir de mulighet for å tilby.
Kommunens økonomiske bidrag utløser automatisk statlig finansiering (20/80 kommune/stat). Det er derfor den enkelte kommune som sitter med nøkkelen, og som kan sørge for at de krisesentrene som pr i dag ikke har økonomi til å gi et akseptabelt tilbud til barna, får mulighet til det.
Krisesenterbarna er barn som allerede er sviktet av en sine nære. De fortjener ikke å bli sviktet også av det offentlige.
----
Se også bloggposten "Hvorfor låser vi inne barne som blir slått?".
Les mer om: krisesenter, barn, vold, omsorgsvikt
Si din mening (30)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post
11. april 2009
For noen år siden flyttet jeg med familien ut av sentrum, og vi var heldige å få et hus like ved markagrensa. Kun ti meter fra huset starter et fantastisk turområde, som familien ferdes mye i alle årstider. Den første turen i det nye området skulle vise seg å bety noe helt spesielt.
Jeg husker vi flyttet inn i slutten av uken, og første søndagen vi bodde i det nye huset, skulle min femårige sønn og jeg ut på tur.
Min lille sønn opplevde masse allerede i løpet av de første minuttene. Han så en sommerfugl med noen fantastiske farger, han la merke til bladene på trærne som lagde noen spennende lyder i vinden, vi veltet en stor stein og betraktet en ny verden under steinen full av krypdyr og biller. Vi lyttet og kikket, og rakk å teste ut flere av Stormbergs Glade Turtips på den lille turen vår.
Da vi hadde vært ute en halvtime, så skulle vi gjøre det som var turens høydepunkt, nemlig å brenne bål og grille pølser.
Mens vi sanket ved, husker jeg at jeg fikk en litt flau smak i munnen, for selv om turen vår hadde vart en halvtime allerede, så hadde vi bare kommet ca 150 meter fra huset og innover i marka. Vi kunne se huset, og naboene, som jeg så vidt hadde rukket å få hilst på, kunne se oss... Selv om jeg aldri har vært opptatt av å ta så lange turer, husker jeg at jeg synes dette kanskje var en litt vel kort tur, som første turen i det nye nabolaget.
Da vi hadde fått fyr på bålet og satt og koste oss med pølsene, så tenkte jeg at; Nei, dette er virkelig ikke noe å være flau over. Det er jo dette Stormberg dreier seg om. Stormberg dreier seg om de gode opplevelsene som man får når man er ute på tur, gjerne sammen med noen man er glad i. Stormberg dreier seg ikke om hvor langt man går, hvor fort man går eller hvilke topper man bestiger. Stormberg dreier seg å om være ute og oppleve turgleden, gjerne på korte turer.
Derfor sier vi at små turer er også store. Dette har blitt slagordet til Stormberg.
Les mer om: turtips, små turer er også store, barn, marka
Si din mening (3)
Del på
Facebook,
Twitter,
E-post